”Krigen mot narkotika”

”Krigen mot narkotika”

 

 

Påstand: “Krigen mot narkotika må avblåses. Den er mislykket.”

 

– Det er stort sett bare legaliseringstilhengere som holder liv i begrepet «krigen mot narkotika», fordi det passer bra å argumentere mot et synspunkt som ingen andre vil forsvare. Med andre ord: et ubrukelig utgangspunkt for en fornuftig debatt.

 

 

I norsk debatt møter man utsagn som: ”Krigen mot narkotika må avblåses”. ”Krigen mot narkotika er mislykket”. The Global Commission On Drugs valgte  som sitt hovedslagord “It is time to end war against drugs”. Begrepet «war on drugs» sies å være hentet fra en tale USAs daværende president Richard Nixon holdt om narkotikapolitikk i Kongressen den 17. juni 1971.

 

Bruken av begrepet ”krig mot narkotika” er et billig, men ikke uvanlig debatt-knep. Det er argumentasjon med stråmenn, det vil si å konstruere en motstander eller et budskap som alle skjønner er tåpelig, og så argumentere hardt mot dette. Det er søkt å gå helt tilbake til en amerikansk president i 1971 som utgangspunkt for narkotikadebatt i Norge i dag.

 

Her i landet er det stort sett bare legaliseringstilhengere som snakker om ”krig mot narkotika” – fordi det er en enklere motstander enn den virkelige politikken som føres her i landet.

Det er ofte uklart hva «krigen» består i. Men for den som hører begrepet, går tankene i retning av noe voldelig, hensynsløst, nådeløst, militært. Dette er alt annet enn passende på dagens narkotikapolitikk, både i Norge og i mange andre land. Her i landet er det stort sett bare legaliseringstilhengere som snakker om ”krig mot narkotika” – fordi det er en enklere motstander enn den virkelige politikken som føres her i landet.

 

«War on drugs» har knapt nok relevans amerikansk politikk. President Obamas narkotikarådgiver Gil Kerlikowski slo allerede i 2009 fast at Obama-administrasjonen ikke vil bruke begrepet fordi det er skadelig (counter productive). I enkelte miljøer i USA finnes det nok fortsatt noen som bruker begrepet «war on drugs» i betydningen en voldelig, altomfattende og nådeløs innsats mot alt som har med narkotika å gjøre.

 

Når man argumenterer med at «krigen må avlyses», slås det inn vidåpne dører. Det finnes ingen krig å avlyse. Alle som ønsker det, kan sjekke hva offisiell norsk narkotikapolitikk er. Det nyeste offisielle dokumentet er stortingsmeldingen «Se meg!». Der framgår det med all tydelighet at norsk narkotikapolitikk er bygd på en balansert og moderat bruk av et bredt sett av virkemidler, kanskje mer sammensatt og helhetlig enn de fleste andre land.

 

Politi og tollvesen har fullmakt til å bruke maktmidler, og det blir gjort. Jfr saker i media om smugling og salg som blir avslørt og stoppet. Men at politi og toll bruker ordinære metoder for å avsløre narkotikakriminalitet, kan ikke betegnes som en ”krig”. All lovgivning må håndheves, og det er meningsløst å stemple viktig forebyggende arbeid som ”krig”.

 

Det finnes ingen krig å avlyse

Alle land som vil fremme helse og velferd i befolkningen, må ha tiltak for å redusere bruken av rusmidler, de lovlige så vel som de ulovlige. Om man kaller det ”arbeid mot” eller ”strategi mot” eller ”kamp mot” eller ”kamp for” eller ”bekjemping av” eller ”politikk mot” eller ”forebygging av” kan kanskje være en smakssak. Ordbruken varierer mellom land, interessegrupper og over tid. Men å kalle det ”krig” og gi inntrykk av at det foregår en nådeløs og brutal kamp mot narkotika, er et jukseknep som bare bidrar til fordumming av debatten.

 

Selv om narkotika skulle bli legalisert, ville det fortsatt eksistere en illegal produksjon og ulovlig salg (jfr. alkohol og tobakk). Dette må politi og tollvesen bekjempe, i verste fall med makt. Illegale narkotikabander kommer ikke til å bli noe ”snillere” om narkotika skulle bli legalisert.

 

Noe land tar i bruk virkemidler som ikke er akseptable og som må fordømmes, for eksempel dødsstraff. Men dette er ikke spesielt et narkotikapolitisk problem. Det er et menneskerettsproblem. Slike land bruker dødsstraff og andre uakseptable metoder i mange typer saker, inkludert som straff for narkotikaforbrytelser. Dødsstraff må fordømmes, uansett. Men man trenger ikke gi opp arbeidet for å forebygge narkotikaproblemer og å stoppe illegale narkotikabander av den grunn.

 

Alle land som vil fremme helse og velferd i befolkningen, må ha tiltak for å redusere bruken av rusmidler, de lovlige så vel som de ulovlige.

Det foregår fortsatt kriger av ulike slag i mange hjørner av verden. I noen av disse krigene er narkotika en ”ingrediensene”: Geriljabevegelser – eller myndigheter – som finansierer våpen ved produksjon og salg av narkotika. Kriminelle bander som tjener seg rike på narkotikasalg. Korrupte offentlige tjenestemenn, for eksempel politi, som tjener på narkotikasalg og lar voldshandlinger fortsette. Krigshandlinger i områder som ”normalt” har vært brukt til narkotikadyrking, for eksempel Afghanistan. Væpnede kamper mellom myndigheter og kriminelle bander; en kamp om kontroll og dominans.

 

Mange av de store kriminelle bandene har sine inntekter fra mange kilder, for eksempel narkotika, prostitusjon, menneskehandel, menneskesmugling, innkreving av beskyttelsespenger, hvitvasking av penger, gambling, våpensalg osv. Om narkotika skulle bli legalisert, slik cannabis har blitt i et par amerikanske delstater, har bandene nok av illegale inntektskilder å spille på. Roten til problemene i slike områder, er mangel på økonomisk og sosial utvikling for befolkningen og et godt, ikke-korrupt styresett. Under slike betingelser, vil kriminelle bander ha lett spill – og alltid finne seg inntektsmuligheter.

Comments are closed.