Vil legalisering eliminere mafiaen?

Vil legalisering  eliminere mafiaen?

Påstand: “La oss legalisere narkotika. Da tar vi markedet fra de kriminelle.”

 

– De kriminelles fortjeneste er så enorm at det vil være umulig for staten å utkonkurrere dem på pris.

 

Narkotikatrafikken i verden i dag styres av kriminelle grupper. FN anslår det totale markedet å være på rundt 2800 milliarder kroner – altså på størrelse med olje- og gassindustrien og omlag dobbelt så stort som bilindustrien.

 

Disse pengene går i stor grad til å sikre denne mafiaens arbeidsforhold – med vold, trusler, korrupsjon og bestikkelser.

 

Det går verst utover, i alle fall foreløpig, produsent- og transittlandene for kokain og heroin. Heroinproduksjonen finansierer som vi vet den endeløse krigen i Afghanistan, og kokainet forårsaker narkokrigen i Latin-Amerika. De nordamerikanske forsvarsministrene har anslått at denne krever 150 000 liv på kontinentet årlig.

 

Årsaken til at disse regionene er spesielt hardt rammet, er at heroin og kokain er de to klart største produktgruppene innen narkotiske stoffer. Det totale verdien av markedet anslås å være henholdsvis 570 milliarder for kokain og 420 milliarder for heroin.

 

Dette er landbruksbaserte stoffer (kokainet utvinnes fra kokabusken og heroinet fra opiumsvalmuen). Det vil for det første si at produksjonen finner sted i regioner som har de geografiske betingelser for å dyrke nettopp disse to plantene. Tradisjonelt har dette vært Colombia og Afganistan, og noen har ment at årsaken til at nettopp disse to landene har vært spesielt rammet, er at forholdene for dyrking av plantene der er overlegne.

 

Det stemmer ikke. Det er dusinvis av land i verden som har optimale forhold for å dyrke kokain og opium. Det som gjør at produksjonen har befestet seg i disse to landene er at det er her – av alle verdens fattige land – at det er lettest å drive kriminell virksomhet.

 

Det har med å gjøre at begge landene har en historie med mer eller mindre kontinuerlige kriger og opprør etter at de opphørte å være kolonier. Bakgrunnen for dette kan være sammensatt, men økonomen Paul Collier har i boken Wars, Guns, and Votes: Democracy in Dangerous Places analysert hundrevis av opprørsgrupper og borgerkriger opp gjennom historien, og har konkludert med at jo mere fjell det er i et land, jo større sannsynlighet er det for slike fenomener.

 

Cannabis og MDMA utgjør en alt for liten del av omsetningen til verdens narkomafia til at legafisering vil utgjøre noe problem for dem.

Colombia ligger i Andes-fjellene og Afghanistan i Himalaya.

 

Ingen sterk sentralmakt har vært i stand til å utvikle seg og sikre fred, utvikling og solide institusjoner i disse landene. En av konsekvensene er utbredt korrupsjon og stor fattigdom både på landsbyga og i byene.

 

Et perfekt scenario for narkotikamafiaen som valgte å etablere seg her. Som vannet, velger de minste motstands vei. Slik de også gjør når de plukker ut de svakeste og mest korrupte statene når de skal transportere heroinet og kokainet videre til konsumentene i nord.

 

Det er altså ikke narkotikatrafikken som har påført disse landene sine problemer, og det er heller ikke problemer som ville eksistert uten narkotikatrafikken. Det er en ond sirkel. Som Jan Egeland har sagt: “Det er krig i Colombia fordi det produseres narkotika der. Og det produseres narkotika der fordi det er krig der.”

 

Konsekvensene for landene er at deres skjøre samfunnssystemer knekker sammen under en av verdens største industrier som opererer med vold og korrupsjon som verktøy. Et svært vanskelig utgangspunkt blir stadig mer håpløst.

 

Blant annet har narkomafiaen medløpere i alle samfunnssektorer: blant politikere, politi, militære, tollere, domstoler osv. Disse har fått valget: Plomo o plata – bly eller sølv. Du blir rik eller du blir drept. Det er derfor den meksikanske journalisten Anabel Hernández hevder at det slett ikke føres noen krig mot narkotika i landet – politikerne er nemlig en del av industrien.

 

Det er krig i Colombia, fordi det produseres narkotika der. Og det produseres narkotika der, fordi det er krig der.

Slik utvikler også narkomafiaen stadig sine forretningsområder. Når de først har et samfunn eller en region i sin hule hånd, maksimerer de sine inntekter ved utpressing, kidnapping, fiktive kontrakter med korrupte politikere som tømmer kommunekassene, menneskehandel, trafficking med fauna- og floraprodukter, illegal minedrift og så videre. I tillegg til at de med sine enorme rikdom også går inn i legale forretninger for å hvitvaske pengene.

 

Man ser stadig disse problemene bli løftet frem som noe som vil bli løst ved legalisering av antatt mindre farlige stoffer som cannabis eller MDMA (“ecstasy”). Det gir ingen mening. Disse stoffene utgjør en altfor liten del av omsetningen for verdens narkomafia til at det vil utgjøre noe problem for dem. Blant annet fordi det meste av cannabis f.eks, allerede produseres i konsumentlandene. Så hva med å legalisere alt? Heroin, kokain og alle andre forbudte stoffer?

 

Hvis man med legalisering mener en total avregulering, så er svaret ja. Hvis staten aksepterer at hvem som helst kan importere f.eks kokain fra Colombia til fabrikkpris, så er denne industrien uinteressant for de kriminelle. Det betyr at en kan kjøpe kokain på postordre til den prisen mafiaen i dag betaler – ca. kr 12 000 for ett kilo. Utblandet gir dette omlag 4000 brukerdoser. Man kan da ruse seg på kokain hver eneste dag de neste 11 årene. Til prisen av noen få “turer på byen”.

 

Så i det tilfellet er det riktig. Dette vil løse disse landenes problemer med narkomafia. Men det er knapt noen som foreslår dette. Alle forslag i retning av legalisering av kokain og heroin, impliserer statlig regulering.

 

Det vil være rikelig profittmargin til at det kriminelle markedet vil fortsette. Det vil selvsagt endre karakter, men et svart marked vil uvegerlig opprettholdes.

Prisen på et gram kokain med rundt 25 % renhet på gata i Oslo i dag er gjerne ca kr 800, altså ca. kr 3200 pr rent gram. Noe som i følge kokainbrukere selv er med på å redusere forbruket. Hvor skulle staten satt prisen for å unngå en eksplosjon i kokainbruk?

 

Noen hevder at et fornuftig prisnivå ville være det som gir staten de nødvendige skatteinntekter for å behandle skadene bruken vil forårsake. En undersøkelse har vist at dette for kokain sin del vil være et prisnivå på kr 1100-1400.

 

Så man kan for eksempel anta at staten ville “satt ned” prisen på et gram rent kokain fra kr 3200 til kr 1000 – en reduksjon på to tredeler – og selger stoffet på apoteker eller “narkopol”, med aldersgrense, åpningstider, kanskje månedlig lovlig kvote eller krav til resept.

 

I møte med dette har narkomafiaen et enormt spillerom.

 

For det første – selv om man ikke kan vite noe på dette området med 100% sikkerhet – indikerer alt at forbruket vil stige. Prisnedgangen vil altså helt eller langt på vei kompenseres av økt etterspørsel. Grammet kokain vil fremdeles bare koste kr 12 i produsentlandet. De kriminelle kan fortsette å selge det til kr 500, altså et påslag på over 4000 % til sammenligning med andre landbruksvarer der en kanskje kan kalkulere med 200 %.

 

Og i tillegg vil de selvfølgelig omgå alle andre reguleringer staten måtte operere med for å beholde sin markedsdominans. Selv om staten skulle sette ned prisen helt til kr 500 pr gram vil det være rikelig profittmargin til at det kriminelle markedet vil fortsette. Det vil selvsagt endre karakter – logistikksystemene og aktører vil endres – men et svart marked vil uvegerlig opprettholdes.

 

Med mindre staten altså skulle oppgi alle intensjoner om å kontrollere bruken. Dette kan kanskje tenkes i fattigere land der enhver er prisgitt sin egen skjebne (Som Uruguay som skal legalisere cannabis uten å skattlegge salget, nettopp for å kunne konkurrere med de kriminelle). Men i et moderne, solidarisk velferdssamfunn som det norske, er det utenkelig.

Related Posts

Comments are closed.