Hva er målene for narkotikapolitikken?

Noen mener at norsk narkotikapolitikk er utopisk og virkelighetsfjern fordi den angivelig skal ha «et narkotikafritt Norge» som mål, dvs. fjerne all narkotika på norsk jord. Mange vil nok ha sansen for en visjon om et narkotikafritt Norge, i betydningen at Norge ville vært et bedre land å bo i dersom det ikke fantes narkotikaproblemer. På samme måte som at mange vil være enige i nullvisjoner på andre samfunnsområder; trafikkulykker, rasisme, mobbing, vold mot kvinner og barn, drap osv.

 

Men den praktiske narkotikapolitikken i Norge har et veldig jordnært og moderat mål. Den nyeste versjonen er formulert i Stortingsmeldinga «Se meg!» fra 2012: «Målet er å redusere negative konsekvenser av rusmiddelbruk for enkeltpersoner, for tredjepart og for samfunnet og bidra til flere friske leveår for befolkningen.»

Formuleringen gjenspeiler en pragmatisk tilnærming til politikken. «Mindre skader» er et fullt oppnåelig mål, nesten litt intetsigende.

 

Målet er faktisk er nådd om bare én rusavhengig får en liten bedring i livet sitt og alt annet er mislykket. Men slik er det naturligvis ikke ment.

 

De ruspolitiske organisasjonene slutter opp om målet fra stortingsmeldinga. Samtidig vil de alltid være pådrivere for mer konkrete og mer ambisiøse mål for alkohol- og narkotikapolitikken. Skal målsettinger ha noen verdi, må de må de være både tydelige og målbare. De skal være noe å strekke seg mot. De må være så høye at det går an å mobilisere engasjement og penger for å nå dem. Og det må være mulig å fastslå om målene er nådd eller om man nærmer seg målene.

 

I en annen artikkel det beskrevet hvordan narkotikapolitikken må være bygd opp av tiltak langs hele problem skalaen: Generell forebygging > Spesifikk forebygging > Tidlig hjelp > Behandling > Rehabilitering og integrering > Skadereduksjon. For å oppnå best mulig resultater i narkotikapolitikken, er det tiltakene som kommer tidligst i «problemkarrieren» som er viktigst. Forebygging er alltid best. Det er mest humant, mest effektivt og minst kostbart å hindre problemer i å oppstå, – framfor å reparere når problemene har blitt store.

 

Som en tommelfingerregel kan man si at jo lengre ut i denne tiltakskjeden et tiltak kommer:

 

  • jo mer lidelse har allerede oppstått;
  • jo dyrere blir tiltakene;
  • jo vanskeligere er det å oppnå store resultater.

 

Man skulle kanskje tro at tiltak rettet mot enkeltpersoner er mest de mest effektive. Slik kan det være, spesielt når det gjelder å hjelpe dem som allerede har pådratt seg rusproblemer. Da må man finne tiltak som nettopp er tilpasset den enkeltes situasjon. Men med forebygging er det omvendt. Tiltak mot store befolkningsgrupper gir best resultat. Forbudet mot bruk av narkotika er et godt eksempel på et slikt tiltak. Det utfordrer oss alle til å bidra. Det setter oss alle i samme båt. Det er heller ikke et tiltak som stigmatiserer dem som ikke klarer å takle rusmidlene.

 

Skal man endre vaner – eller befeste gode vaner – er det mest virkningsfullt når mange gjør det samme samtidig, ikke bare en og en og hver for seg. Mennesket er et sosialt dyr. Vaner smitter, både de gode og de mindre gode. Dette gjelder ikke minst bruk av alkohol og narkotika, siden dette er en nesten 100 % sosial handling. Bruk av alkohol og narkotika er noe man driver med sammen med andre og hvor man kopierer andres oppførsel, holdninger og kunnskaper. Dette fører mange inn i rusvaner, uten at man nødvendigvis tenker så mye over det. Skal man endre vaner bort fra bruk av rusmidler, er dette enklere om man er flere som «går veien» sammen.

 

For den forebyggende politikken ligger de viktigste målene på helt overordnet nivå og har med aksept, utbredelse og gjennomsnittsforbruk å gjøre. Slike mål implisitt i stortingsmeldinga «Se meg!», men ikke alle er like tydelig uttrykt. Nå er det tid for at norsk alkohol- og narkotikapolitikk igjen får tydeligere målformuleringer enn dem stortingsmeldinga har. Actis – Rusfeltets samarbeidsorgan, har i sin forebyggingsplattform fra september 2014, foreslått disse delmålene til 2020 under det overordnede målet om å holde narkotikabruken i Norge på et lavt nivå:

 

  • Andelen 15-16 åringer som har brukt cannabis siste 30 dager skal reduseres til under 1 prosent (Dagens situasjon: 2 prosent)
  • Andelen 16-64 år som har brukt cannabis siste 30 dager skal være maks 1 prosent (Dagens situasjon: 1,6 prosent)
  • Dødsfall som skyldes bruk av narkotika skal reduseres til under 100 (246 dødsfall i 2012) prosent)
  • Oppslutningen om narkotikaforbudet skal økes fra 81 prosent i 2014 til 90 prosent i 2020

 

Data til målformuleringene er hentet fra SIRUS-rapporten «Rusmidler i Norge 2013»

 

Tilsvarende mål må man sette seg på de mer spesifikke områdene av narkotikapolitikken; antall barn som mobbes i skolen, antall som dropper ut av videregående skole, antall barn og unge som får hjelp med atferdsvansker allerede i barnehage og barneskole, antall åpne «russcener» i de større byene og antall som oppholder seg der, antall nyrekrutterte til de tunge rusmiljøene i storbyene, lengden på ventetid til avrusning, antall som får medikamentfri behandling, antall som får bolig og arbeid når de kommer ut av behandling, antall som får stabilisert livet sitt med LAR, antall som kommer ut av LAR og kan starte et normalt liv. Og så videre.

Comments are closed.