Hva er narkotikapolitikk?

Hva er narkotikapolitikk?
Narkotikaproblemet kan variere sterkt over tid, i størrelse og karakter, og fra land til land. En av de viktigste faktorene som påvirker dette, er hvilken politikk myndighetene fører. Det samme gjelder for andre rusmidler som f.eks. alkohol. Alkoholpolitikken kan redusere eller øke alkoholproblemene. Et land kan i stor grad velge hvor store rusproblemer man vil ha. Dette gjelder også for problemer som illegale stoffer skaper.

 

Narkotikapolitikk kan defineres som summen av de tiltakene myndighetene i et land setter i verk for å påvirke størrelsen på narkotikaproblemet. Skal man beskrive samfunnets samlede innsats mot narkotikaproblemer, må man også ta med det som frivillige organisasjoner, foreldre, næringsliv, forskere, institusjoner og andre gjør for å forebygge og behandle slike problemer.

 

Den gjeldende målsettingen for norsk ruspolitikk (inkludert narkotika) er formulert slik i stortingsmeldinga «Se meg»!» fra 2012: «Målet er å redusere negative konsekvenser av rusmiddelbruk for enkeltpersoner, for tredjepart og for samfunnet og bidra til flere friske leveår for befolkningen.» Formuleringen gjenspeiler en pragmatisk tilnærming til politikken. I tillegg finnes det delmål på mange områder av narkotikapolitikken.

 

Les mer om målene for narkotikapolitikken her

 

Mange er ikke klar over hvor omfattende en god narkotikapolitikk må være for å virke etter hensikten. Og mange vet ikke hvor mange tiltak narkotikapolitikken her til lands er består av. Noen tror at man diskuterer narkotikapolitikken når de engasjerer seg i debatten om metadon eller heroinstøttet behandling. Det helt presise er at man da diskuterer en liten flik av narkotikapolitikken.

 

Dermed ikke sagt at enkeltelementene i politikken er uviktige. Men det er skadelig hvis man tror at det ene temaet man selv er opptatt av, er det eneste saliggjørende. Dessverre er det ofte slik i narkotikadebatten. Dermed klarer vi ikke å mobilisere støtte og engasjement for alle de veldig viktige tiltakene som virker godt, men som ikke er populære og «kule» i media.

 

Alle enkelttiltakene innenfor den samlede narkotikapolitikken er viktige (så sant de gir ønskede resultater). Enkelttiltakene er spesielt viktige for de målgruppene de berører. Men på samfunnsnivå, når man skal påvirke hvor store narkotikaproblemer Norge skal ha, er det ikke enkelttiltakene som er avgjørende. Da er det summen av og bredden i tiltakene som teller. Jo flere tiltak, jo bedre – i utgangspunktet. Særlig hvis tiltakene henger sammen og støtter hverandre.

 

En god narkotikapolitikk må ha tiltak på mange områder. Her kan Norge tjene som et godt eksempel, selv om det er mye også i norsk politikk som kan bli bedre:

 

  • Generell forebygging: Gode levevilkår, spesielt for barn og ungdom, som gir minst mulig grobunn for avvikende og skadelig adferd.
  • Spesifikk forebygging: Tiltak som retter seg spesielt mot å redusere narkotikabruken i samfunnet.
  • Tidlig innsats: Tiltak for å hjelpe dem som er i risikosonen eller har begynt å få problemer med rus, skolefrafall, marginalisering osv.
  • Behandling: Hjelp til dem som har tydelige rusproblemer
  • Rehabilitering og integrering: Hjelpe tidligere rusavhengige til å starte et nytt liv og komme tilbake til samfunnet.
  • Skadereduksjon: Akutt hjelp til folk med akutte problemer, også om man ikke klarer å fri seg helt fra rusavhengigheten

 

Les mer om dette i artikkelen «Hva inneholder en god narkotikapolitikk?».

 

Det er mange grunner til at folk begynner med alkohol eller narkotika, og det er mange grunner til at mange fortsetter bruken, helt til de blir rusavhengige og siden til et forbruk som åpenbart er skadelig for dem selv og for omgivelsene. Det er ingen enkeltfaktor som gjelder for alle tilfeller. Hver misbrukerhistorie er unik, samtidig som noen årsaksfaktorer går igjen i mange av historiene. Det finnes ingen mirakelkur for å løse narkotikaproblemene i samfunnet. Mange typer tiltak må til.

 

Likevel er det noen faktorer som peker seg ut som spesielt viktige, særlig når det gjelder å forstå narkotikaproblemet på samfunnsnivå. Disse faktorene kan samles under fellesbetegnelsen tilgjengelighet. Mye erfaring tilsier, og mye forskning bekrefter, at det er en nær sammenheng mellom tilgjengelighet på et rusmiddel, hvor mye det blir brukt og hvor store skader som oppstår. Man kan kalle det rusfeltets grunnlov: Økt tilgjengelighet gir økt forbruk og større skader. Mange andre faktorer spiller også inn, f.eks. biologi, opplevelser i oppveksten, psykiske problemer osv. Disse er viktige for å forstå enkeltpersoners rusproblemer og når man skal finne hva slags hjelp og behandling som må til. Men for dem som skal diskutere og utforme narkotikapolitikken på samfunnsnivå, kommer man ikke utenom tilgjengeligheten som forklaringsfaktor. Tilgjengelighet må i denne sammenhengen forstås som et sammensatt begrep, slik det er vist i denne modellen:

 

 

Modellen viser fire sider av tilgjengeligheten, som hver for seg påvirker forbruk og skadenivå.

 

  • Fysisk tilgjengelighet handler om hvor lett det er å få tak i et rusmiddel. For eksempel åpningstider, antall utsalg, aldersgrenser og monopoler for alkohol sin del. Når det gjelder narkotika, har samfunnet tatt i bruk det sterkeste virkemiddelet for å påvirke fysisk tilgjengelighet; et forbud.
  • Økonomisk tilgjengelighet er prisen på rusmidler, sammenlignet med kjøpekraft i befolkningen.
  • Psykologisk tilgjengelighet handler om hvor attraktive de ulike rusmidlene er for den enkelte og hvilke forestillinger folk har om positive og negative virkninger av et stoff.
  • Sosial tilgjengelighet handler om hvilke normer rusmidlene omgis av, for eksempel hvor godtatt de enkelte stoffene er i ulike befolkningsgrupper.

 

Hver av disse faktorene har sin selvstendige virkning på forbruk og skader. Samtidig er det slik at de fire faktorene virker sammen og påvirker hverandre gjensidig. Når narkotika er forbudt, påvirker det både hvor attraktive stoffene er og hvor godtatt de er i befolkningen. På den annen side; om narkotika ikke er godtatt i befolkningen, vil forbudet blir mer effektivt og den fysiske tilgjengeligheten mindre. Hvis illegale stoffer er sosialt godtatt i en gruppe, vil de bli mer attraktive i manges øyne. Og motsatt: Hvis mange har et negativt bilde av f.eks. heroin, blir bruken mindre godtatt. Hvis folk tror at hasj er et lite skadelig stoff, vil det være lettere å godta at det blir brukt i omgangskretsen din.

 

Narkotikapolitikk handler om hvordan myndighetene kan sette inn virkemidler for å påvirke disse fire typene tilgjengelighet. Det er særlig effektivt hvis man kan få tiltak på de fire områdene til å spille sammen, slik vi har eksempler på i norsk narkotikapolitikk.

 

De som argumenterer for å oppheve narkotikaforbudet, overser sammenhengene som er vist i modellen. Å legalisere narkotika, handler minst av alt om endring av teksten i en lovparagraf. Det som virkelig teller, er alle de sosiale prosessene man ville satt i gang og som ville gjøre mange flere rusmidler mye mer vanlige og mye mer godtatt enn i dag. Prisen, etter det vi vet om tilgjengelighet og forbruk, vil etter alt å dømme være betydelig større rusproblemer i samfunnet.

1 COMMENTS