Hva inneholder en god narkotikapolitikk?

I den norske debatten kan man lett få inntrykk av at narkotikapolitikken står og faller på enkelttiltak, som f.eks. om noen titalls tunge sprøytebrukere får behandling med heroinpreparater eller ikke. Slik er det ikke. Ikke fordi tiltak som heroinstøttet behandling er uviktige for dem det eventuelt gjelder, men fordi narkotikapolitikken er så uendelig mye større og mer sammensatt.

 

 

Mange har dette misforståtte bildet av narkotikapolitikk fordi media bare dekker sensasjonssakene og ikke de store, brede tiltakene som det er flest av i narkotikapolitikken. Det er summen av alle disse tiltakene som gjør at politikken gir resultater.

 

I en annen artikkel på narkotikapolitikk.no kan du lese en kort innføring i hva narkotikapolitikk er. Der blir det vist til at en effektiv politikk forutsetter tiltak på mange områder:

 

Generell forebygging: Gode levevilkår, spesielt for barn og ungdom, som gir minst mulig grobunn for avvikende og skadelig adferd.

 

  • Spesifikk forebygging: Tiltak som retter seg spesielt mot å redusere narkotikabruken i samfunnet.
  • Tidlig innsats: Tiltak for å hjelpe dem som er i risikosonen eller har begynt å få problemer med rus, skolefrafall, marginalisering osv.
  • Behandling: Hjelp til dem som har tydelige rusproblemer
  • Rehabilitering og integrering: Hjelpe tidligere rusavhengige til å starte et nytt liv og komme tilbake til samfunnet.
  • Skadereduksjon: Akutt hjelp til folk med akutte problemer, også om man ikke klarer å fri seg helt fra rusavhengigheten

 

Innenfor hvert av disse områdene må man velge de tiltakene som gir best resultatet med minst ressursbruk. Her er noen momenter innenfor hvert område:

 

Generell forebygging

Det er heldigvis slik at tiltak som forebygger mot én type problemer, ofte gir positive effekter også mot andre problemer. Særlig gjelder dette for tiltak som er rettet mot dem som er i oppvekstfasen. Det handler om å skape oppvekstmiljøer som tar vare på barn og unge, gir dem trygghet, gjør at de blir sett, gir dem mulighet for utfoldelse og utprøving av egne talenter, gir dem redskaper for å forstå og takle vanskelige situasjoner, skaper kontakt med trygge voksenpersoner, skaper lokale nettverk mellom folk som tar vare på hverandre osv.

 

Dermed ikke sagt at barn og unge som vokser opp i gode lokalsamfunn, ikke vil kunne få alkohol- eller narkotikaproblemer. Men sjansene er mindre, og der er mindre sannsynlighet for at eksperimentering med rusmidler utvikler seg til alvorligere problemer.

 

Voksne som forebyggere

Samvær med foreldre og andre voksne har vist seg å være en viktig forebyggende faktor. På Island har man dokumentert en klar sammenheng mellom økt tid felles mellom barn og voksne og en nedgang i bruk av rusmidler. Synlige, edru, oppmerksomme voksne i det offentlige rom har en god forebyggende effekt, spesielt på steder og tidspunkter da det er vanlig med risikoatferd. Natteravner er et viktig stikkordene her.

 

Skolehverdagen

Arbeidet for en bedre skole og skolehverdag er en annen viktig del av det generelle forebyggende arbeidet: Gode lærere, god klasseledelse, inngrep mot mobbing, avdekking av elever som trenger ekstra støtte i fag eller sosialt, forhindre at elever dropper ut av skolen, sosiallærere, helsesøstre og andre ressurspersoner som kan støtte dem som er på vei til å falle utenfor osv.

 

Fritidsaktiviteter

Lediggang er roten til alt ondt, sier ordtaket. Man kan ikke ta det bokstavelig, men ordtaket har et viktig snev av sannhet. Barn og unge som har positive ting å drive med på fritida med gode opplevelser, vil ha mindre behov for å utagere eller begynne med skadelig oppførsel. Derfor er et stort og bredt organisert barne- og ungdomsarbeid et viktig ledd i den forebyggende narkotikapolitikken. Forutsetningen er naturligvis at man holder disse tilbudene helt fri for rusmidler. Der hvor drikking er en naturlig del av fotball- eller håndballaktivitetene, kan deltakelse i idrett skape rusproblemer heller enn å forebygge dem.

 

Samtidig er det viktig å si at kultur- og fritidsaktivitet for barn og unge har en egenverdi, uavhengig av om det forebygger mot det ene eller andre problemet. Forebyggingseffekten er «bare» en veldig positiv bieffekt.

 

Lokale forebyggingsprosjekter

Det er etter hvert mange lokalsamfunn som har gode erfaringer med å knytte sammen mange aktører, både offentlige og frivillige, til forebyggende innsats. I 185 kommuner er dette formalisert gjennom SLT- og SalTO-koordinatorer og –prosjekter. SLT er en Samordningsmodell for lokale, forebyggende tiltak mot rus og kriminalitet. SalTO er Oslo-varianten av det samme.

 

Spesifikk rusforebygging:

Dette handler om tiltak som spesielt tar sikte på å redusere rusproblemene i samfunnet. Noen tiltak er rettet spesielt mot narkotikabruk, andre mot alkoholbruk, og noen tiltak er rettet mot rusmidler generelt.

 

Den mest effektive rusforebygging er den som tar i bruk mange ulike virkemidler og får disse til å virke sammen. Ingen enkelttiltak vil alene kunne løse narkotikaproblemene, knapt redusere dem. Men en bred og balansert strategi vil kunne gjøre en stor forskjell. Bred i betydningen at man bruker mange ulike tiltak. Balansert i den forstand at tiltakene brukes i passe doser og for helt spesifikke formål.

 

«Forebyggingstriangelet» er en modell som viser hvordan en bred og balansert politikk kan henge sammen:

 

 

Regulering er politiske grep som begrenser fysisk og økonomisk tilgjengelighet; reklameforbud, alkoholavgifter, aldersgrenser, salgs- og skjenketider, bevillinger, kontroll av salgs- og skjenkesteder, forbud mot kjøring i ruspåvirket tilstand, pliktmessig avhold for yrkesgrupper etc. Fra alkoholområdet vet vi at regulering av tilgjengelighet er de mest effektive tiltakene vi har for å begrense forbruket (ref. Thomas Babor et al: Alcohol No Ordinary Commodity, 2010). For narkotika er aller strengeste nivå av regulering tatt i bruk; forbud mot salg og bruk.

 

Les mer om tilgjengelighet som årsaksfaktor i artikkelen «Hva er narkotikapolitikk?»

 

Opplæring handler om å påvirke kunnskap, holdninger og vaner, i hele befolkningen og i avgrensede grupper. Det kan være opplæring av yrkesgrupper som leger, lærere, politikere og politi, informasjonskampanjer fra det offentlige eller organisasjoner, kursvirksomhet, skoleprogrammer, informasjon til gravide mødre, opplæring av de som skjenker alkohol osv. Det kan dreie seg om ren faktainformasjon om rusmidlene, verdivalg og bevisstgjøring, knekke utbredte myter og forventninger, skape forståelse for reguleringer og mye annet.

 

Mobilisering handler om å skape engasjement for rusproblematikk i ulike grupper i befolkningen, å få organisasjoner og institusjoner til å ta et standpunkt, og å få enkeltmennesker med på praktisk handling. Det kan dreie seg om offentlige institusjoner som skoler, barnehager, politi og barnevern. Men like viktig er det å engasjere FAUer på skoler, frivillige organisasjoner, religiøse grupper og organisasjoner, kvinneorganisasjoner, natteravner, arbeidsplasser, fagforeninger og politiske partier.

 

Tiltak på alle de tre områdene i trekanten har en verdi i seg selv, selv om ikke alle har like stor effekt når det gjelder å endre vaner. Restriksjoner på salg og bruk, slik som avgifter, aldersgrenser og promillelovgivning, har en dokumentert virkning på folks vaner. Opplysningstiltak kan bidra til økt kunnskap og endring av holdninger, men er ikke spesielt effektive for å forandre oppførsel. Mest effektivt er det når tiltak på de tre områdene regulering, opplæring og mobilisering virker sammen. Dette må være rettesnoren for narkotikapolitikken og alt forebyggende arbeid.

 

Forebygging på narkotikaområdet gir ikke bare resultater i form av reduserte narkotikaproblemer. Det bidrar også til det generelle forebyggende arbeidet.

 

Tidlig hjelp

Tallenes tale er klar. En stor overvekt av dem som har tunge rusproblemer, har med seg en tung bagasje fra oppveksten. Svært mange kan se tilbake på en barndom preget av mishandling, seksuelt misbruk, omsorgssvikt, familieproblemer, fyll i hjemmet, dårlig økonomi osv. Disse opplevelsene ligger som åpne, ubehandlede sår i underbevisstheten. Flukt inn i rusmidler og annen skadelig oppførsel blir løsningen for altfor mange.

 

Samtidig vet man etter hvert mye om hvilke tegn som kan tyde på at barn og ungdom sliter med problemer. På skolen kan det gi seg utslag i likegyldighet, aggressivitet, passivitet, skulking osv. Tilsvarende vil familie, lærere, helsesøstre og andre kunne avdekke begynnende problemer hos yngre barn allerede i barnehagealder.

 

Hvis det gis litt hjelp i tidlig barndom og ungdom, vil man kunne spare seg å yte mye hjelp senere i livet. Tidlig hjelp kan ofte være billig og enkel, i sin enkleste variant bare at et barn med problemer blir «sett» av én voksenperson og kan får en tillitsfull voksen å prate med. Andre ganger trengs det mer organisert og profesjonell hjelp fra utekontakt, barnevern, sosiallærer, prest, ungdomsleder.

 

Erfaringene med slik «tidlig hjelp» er veldig gode. Samtidig er det en erfaring av bevilgninger til slike ressurspersoner og miljøer ofte er de første som blir kuttet når kommunebudsjettene ikke går opp. Det er en veldig kostbar form for innsparing.

 

Behandling

Dette dekker en lang rekke ulike tiltak og metoder for å hjelpe dem som har alkohol- eller narkotikaproblemer. Ofte dreier det som om blandingsmisbruk, så mange behandlingstilbud må ta utgangspunkt i dette. Dessuten vil man i en behandlingssituasjon ofte avdekke at det ligger dype og langvarige personlige problemer bak misbruket, f.eks. traumer fra barndommen, problemer i familien, på jobb osv. Skal man virkelig løse rusproblemene, må man også behandle de bakenforliggende problemene samtidig.

 

Mens forebyggende arbeid i stor grad må rettes mot hele befolkningen eller større grupper for å være effektiv, må behandling starte med individet. Hver rusavhengige har sin historie, og det finnes mange stadier i utviklingen av et rusproblem. Behandling må ta utgangspunkt i stadiet misbrukeren er på der og da og forhistorien som har ledet fram til problemet. Å erkjenne og forstå hva som er problemet er ofte første steg mot et bedre liv.

 

Det pågår en faglig debatt om hva som skal være målet for rusbehandling. Skal målet være full rusfrihet? Skal behandling skje med eller uten medikamenter? Skal målet være også å bli helt medikamentfri? Er målet å fri seg fra rusavhengigheten, eller er det full rehabilitering, dvs. at man kan leve et «normalt liv» med bolig, familie, jobb og fritidsaktiviteter?

 

Metodene innenfor rusbehandling er altfor mange til at de kan listes opp her. Det finnes mange skoler og teorier, hver profesjon har sin tilnærming, og det kan ligge mye ideologi og mange verdivalg bak de ulike behandlingsretningene. Noen behandlingstilbud er kortvarige og polikliniske, andre bygger på lengre opphold på mer eller mindre lukkede institusjoner. Selvhjelpsgrupper for dem som selv har eller har hatt problemer, som AA og NA, viser seg å gi gode resultater. Nyere metoder, som Familieklubbene, gir tilbud om at familie og nettverket rundt misbrukeren deltar i behandlingsopplegget. Både fordi det gir støtte til misbrukeren og fordi det ofte er like stort behov for hjelp blant dem som har vært «med-avhengige» med en misbruker i familien gjennom mange år.

 

Rehabilitering og integrering

Et av de aller svakeste leddene i rusomsorgen i Norge i dag er den hjelpen som tidligere rusavhengige trenger etter at behandling er ferdig og de skal starte et nytt liv og komme tilbake til samfunnet. Et behandlingsopplegg innebærer ofte å kutte alle bånd til sitt tidligere liv og «starte på nytt». Dermed står mange nesten på bar bakke når de kommer ut fra behandling og skal starte livet igjen, uten bolig, uten arbeid, uten fritidsaktiviteter, uten venner og ofte uten nær familie. Dette er en situasjon som de fleste av oss ville hatt store problemer med å takle, men det er dét vi forventer av dem som har lagt bak seg et liv med rusproblemer. Ofte er det snakk om personer som begynte å ruse seg tidlig i tenårene og som aldri har fått prøve å leve et vanlig A4-liv.

 

Mangelen på hjelp etter behandling fører til at mange blir svingdørsklienter i systemet; de går ut og inn av ulike behandlingsopplegg, men kommer aldri i gang med et normalt liv. Dette er demotiverende for den rusavhengige og veldig dårlig ressursbruk for samfunnet.

 

Mange opplever at det er enklere å bli kvitt rusavhengigheten enn det er å starte et nytt liv. Derfor er det blitt vanligere å fokusere på livet etterpå helt fra starten av et behandlingsopplegg. Andre tiltak, slik som Familieklubbene, legger vekt på å trekke hele nettverket rundt den rusavhengige inn i behandlingsopplegget. Dermed blir den avhengiges nettverk en del av støtteapparatet, både under og etter behandling. En annen ting er at de nærmeste rundt en rusavhengig ofte trenger like mye hjelp som den rusavhengige selv.

 

Det er kommunene som har ansvaret for oppfølging av folk som kommer ut av rusbehandling. Tiltak for å lette overgangen til et vanlig liv igjen skal være en del av den såkalte individuelle planen som alle i som er i behandling skal ha.

 

Skadereduksjon

Dette er tiltak for å hjelpe rusmisbrukere med å forebygge eller reparere akutte skader, uten nødvendigvis å ha som mål at de skal slutte å ruse seg. Det kan være så forskjellige tiltak som å dele ut sprøyter for å hindre hiv-smitte blant sprøytenarkomane, å få sprøytebrukere til å røyke heroin i stedet, sprøyterom – eller å bruke plastbegere i stedet for vanlige glass og flasker på serveringssteder som opplever mye vold og bråk i fylla.

 

Dette kan være en pragmatisk tilnærming til russkader, som vi har hatt i mange tiår i nNorge på alkoholområdet. Men harm reduction er også en ideologisk verdensomspennende bevegelse som vil ha en annen innretning på ruspolitikken, dvs. reparere skader heller enn å forebygge dem.

 

Det er viktig å holde fast på at alle de andre tiltakene som er nevnt ovenfor også handler om skadereduksjon, ofte med mye bedre effekt enn det som blir foreslått som «skadereduksjonstiltak». Forebygging er alltid den mest effektive skadereduksjon.

Comments are closed.