Hvilke rusmidler er farligst?

Hvilke rusmidler er farligst?
Dette er et tema som stadig dukker opp i den offentlige debatten rundt alkohol og narkotika. Rankinger over rusmidler finnes, også utført av seriøse forskere. Noen bruker slike rankinger til å gi veldig enkle svar: På den og den rankingen kommer cannabis eller ecstasy bedre ut enn alkohol. Da kan/bør/må vi også legalisere disse stoffene, lyder resonnementet. Ruspolitikk kan, dessverre eller heldigvis, ikke bygge på så enkle og grunne betraktninger.

 

Verden hadde vært mye enklere om politikk var logikk eller matematikk, men slik er det ikke. Her følger noen vurderinger som må gjøres når man skal besvare hvilke rusmidler som er farligst- og hvilke politiske konsekvenser slike vurderinger eventuelt skal få.

 

Utgangspunktet er at alle rusmidler har, i ulik grad, potensial til å skade brukeren og brukerens omgivelser. De har det til felles at de har tre typer virkninger på brukeren: De gir en rusvirkning på hjernen, de kan skape avhengighet, og de har giftvirkning på celler og organer.

 

Vanskelige vurderinger

Når man skal sammenligne skadepotensialet mellom ulike rusmidler, må man vurdere hver av disse tre mekanismene. Hvor kraftig er rusvirkningen? Hva slags rusvirkninger er vanlige? Hva slags rusoppførsel er vanlig og/eller akseptert? Hvor avhengighetsskapende er de ulike stoffene? Hvor sterk er giftvirkningen på kroppen? Hvilke organer skades?

 

Samtidig må man vurdere potensielle skader ikke bare på brukeren, men også hvilke skader et rusmiddel gir på omgivelsene rundt brukeren; familie, venner, andre i nærmiljøet og sammenlagt i storsamfunnet.

 

Alle typer skader må tas med i regnestykket. Det er lett å tenke på overdoser og død når man snakker om «farlig». Så enkelt er det ikke. Ja, overdoser er farlig. Men det er også farlig å kjøre bil i hasjrus eller i fylla, oppholde seg i båt med høy promille, sniffe lim og maling over tid, å drikke seg sanseløst beruset som 15-åring, å prøve å få i seg en kasse øl for å få russeknute i lua, å rave hjem fra byen i rus sent en lørdags kveld, eller å ty til hasjrus når man er nedfor eller drikke alkohol når man er i sorg. Tilfeldighetene avgjør ofte om det går bra eller ikke. Disse tilfeldighetene må også med i regnestykket.

 

Når alle, eller flest mulig, skadevirkninger er kartlagt, må man vekte hver av dem for å kunne trekke en konklusjon. Det blir litt som å legge sammen epler og pærer og appelsiner. Man må bruke et slags poengsystem der man vekter hvor alvorlig en drukningsulykke er kontra skoleskulk, drap, nattebråk, vold mot kvinner, schizofreni og avhengighet. Alle vil forstå at dette ikke bare er enkelt. Mye vil være rene skjønnsmessige vurderinger. Hvis man velger å vektlegge leverskader litt mer, vil plutselig alkohol sprette oppover på skalaen. Og så videre.

 

Hvor mye vet vi egentlig?

I disse vurderingene må man ta hensyn til at for noen rusmidler, særlig alkohol, vet vi etter hvert ganske mye om skadevirkningene. For de nyere stoffene i vår kultur vet vi langt mindre. At de er illegale, kompliserer bildet ytterligere. Mye av kunnskapen om alkoholens virkninger har kommet bare de helt siste årene, og mye av kunnskapen har fortsatt ikke nådd ut til politikere og beslutningstakere. Dette gjelder for eksempel alkohol som årsak til kreft og alkoholens bidrag til hiv/aids-epidemien. Kunnskapen er så ny at den ikke en gang er akseptert i mange fagmiljøer. Hvor mye er det vi da ikke vet om narkotiske stoffer, som man knapt har begynt å forske på?

 

Det enkle svaret!

Skal man prøve seg på et enkelt svar på hvilket rusmiddel som er det farligste, må det bli dette: Det farligste rusmiddelet vil til en hver tid være det som er mest utbredt. Jo flere som bruker et rusmiddel og jo mer det blir brukt, jo større er risikoen for at noen pådrar seg problemer.

 

Rankinglister finnes

Den mest kjente vurderingen av stoffers farlighet er kanskje den som er gjort av briten David Nutt og kolleger. Han har fått også mye oppmerksomhet i Norge om sine konklusjoner, f.eks. at alkohol kan være mer skadelig enn cannabis. Men kanskje mest for uttalelsen om at hesteridning er farligere enn narkotika! En uttalelse som det sikkert er noe sannhet i, om man velger én type betraktninger.

 

Tabellen over David Nutts konklusjoner er her (fra The Lancet, Volume 367, March 24, 2077):

 

Skulle man følge logikken som noen bruker i debatten, burde for eksempel ecstasy, GHB, LSD, cannabis og løsemidler være tillatte rusmidler, mens heroin, tobakk, kokain, barbiturater, alkohol og amfetamin skulle vært forbudt. Hvor skulle skillet gå? Mellom amfetamin og tobakk? Mellom cannabis og løsemidler?
Samtidig ser man at poengsummene for de fleste av rusmidlene er ganske like. En liten justering av et kriterium i regnestykket, f.eks. om det kommer ny kunnskap til, kan føre til at et rusmiddel spretter mange hakk opp på farlighetsstigen. Skal det da forbys igjen?

 

Og hvorfor er det slik at denne typen ranking alltid blir brukt for å få legalisert cannabis? Hvis poenget skulle være å redusere skadene ved å få folk til å bruke andre rusmidler; hvorfor ikke da foreslå legalisering av khat, ecstasy, GHB og LSD? Cannabis ser da ut til å være mye farligere enn disse stoffene?

 

Hvor relevant er det?

Det viktigste spørsmålet er hvor relevant slike rankinglister og sammenligninger er. Kanskje kan man si at de er faglig interessante, men politisk ubrukelige.

 

Den viktigste grunnen til at slike rankinger har begrenset bruksverdi, er at politikk aldri blir til i et vakuum. Politikken starter man veldig sjelden med blanke ark. Når man nå diskuterer politikk for alkohol og cannabis, har vi en virkelighet og en historie å forholde oss til. Alkohol har vært kjent og brukt i Norge i mer enn 1000 år. Cannabis kom til Norge på 1960-tallet. Vi har lenge hatt en kultur rundt alkohol, på godt og vondt. Drikking er en del av vår kultur. Hasjrøyking eller bruk av kokain er det ikke. Alkoholbruk er svært utbredt, særlig etter utviklingen de siste ti-femten årene. De nyere narkotiske stoffene er lite utbredt, og folk flest er skeptiske til dem. Denne skepsisen hadde vi i Norge også til alkohol i lange perioder. I dag har vi den ikke, med rekordhøyt alkoholforbruk som resultat. Skepsisen til nyere stoffer kan vi beholde om vi vil – og spare mange helse- og sosialproblemer på den måten.

 

I stedet for eller på toppen av?

Når man argumenterer for at vi heller bør bruke hasj enn alkohol fordi det skal være mindre skadelig, forutsetter man at man kan føre en politikk som gjør at mange vil gå over fra alkohol til hasj. Sannsynligheten for dette er liten. Det er mer sannsynlig at hasjbruken vil komme på toppen av drikkinga, ikke i stedet for. Det er mye lettere å innføre et nytt rusmiddel enn å erstatte et etablert stoff.

 

Dette ser man på individnivå. De som bruker mye rusmidler, og som er mest i faresonen for skader, velger ikke det ene eller andre middelet. Blandingsmisbruk er veldig vanlig i disse gruppene. Har man ikke det ene, tar man det andre. I noen situasjoner drikker man, i andre situasjoner velger man hasj eller amfetamin. Ikke sjelden tar man flere ting samtidig, med fare for uforutsigbare virkninger.

 

Dermed er en politikk som skal bytte ut det ene rusmiddelet med det andre, et svært risikabelt eksperiment. Mens intensjonen er å redusere rusproblemene, kan resultatet bli at man i stedet får dobbelt opp.

2 COMMENTS