Hvor står UNGASS-prosessen?

Fra 19. til 21. april i år samles alle verdens land, med nasjonale ledere på høyt nivå, sammen med frivillige organisasjoner fra hele verden til diskusjon om narkotikapolitikk. Det dreier seg om UNGASS; United Nations General Assembly Special Session on Drugs. Noen ganger setter FNs generalforsamling av egne sesjoner til viktige enkelttema, og denne gangen handler det altså om narkotikapolitikk.

Hvor står UNGASS-prosessen, bare noen dager før verdens land og frivillige organisasjoner samles i New York? Her er noen hovedpunkter, oppsummert etter det siste forberedende møtet som fant sted i Wien i midten av mars:

 

  • Det foreligger et utkast til sluttdokument som landene klarte å samle seg om i Wien. Det vil bli lagt fram for vedtak i New York. På møtet 19. – 21. april er det fortsatt mulig å komme med endringer, men de fleste land vil unngå å komme med vesentlige forslag så sent i prosessen. Noen land har signalisert at de kan tenke seg at man ikke blir enige om noe sluttdokument, for å vise systemets utilstrekkelighet på dette området.
  • Sluttdokumentet er en meget omfattende meny over mulige tiltak som enkeltland og verdenssamfunnet kan gjøre. Hvis bare en brøkdel av alle ordene ble omsatt til praksis, ville det bidra til en vesentlig reduksjon av narkotikaskadene.
  • Grunnlinja i dokumentet er at det finnes ingen universalløsning. Narkotikapolitikken krever en integrert og tverrfaglig tilnærming der mange tiltak gjensidig forsterker hverandre. Politikken må være bredt sammensatt, bruken av tiltakene må være balansert og tiltak må være evidensbaserte.
  • Nå er det handling som må til! De kommende tre årene, fram til neste milepæl i 2019, må brukes til å iverksette tiltak fra UNGASS-dokumentet. Vi har nok ord, det er praktisk innsats som mangler. Vi må unngå at tre nye år blir en dragkamp om enda flere ord og formuleringer.
  • Vi i de frivillige organisasjonene må bruke energien de neste årene til å kreve handling, overvåke om medlemslandene gjør det de sier de skal gjøre – og iverksette våre egne bidrag til narkotikapolitikken.
  • UNGASS-dokumentet bekrefter at det pågår en «stille revolusjon» i retning av en mer effektiv og kunnskapsbasert narkotikapolitikk. Nye erkjennelser vokser fram og får oppmerksomhet, og man vet mer om hva som virker og ikke. Men det gjenstår mye i form av handling, og det er klart at noen land har mye større behov for reform enn andre.
  • FNs tre narkotikakonvensjoner (av 1961, 1971 og 1988) skal fortsatt være grunnmuren for det internasjonale narkotikasamarbeidet. Ikke fordi de er perfekte, men fordi alternativene er dårlige.
  • UNGASS-prosessen har klargjort at det er et stort politisk handlingsrom innenfor rammene av FNs narkotikakonvensjoner. Konvensjonene inviterer medlemslandene til å bruke mange typer virkemidler for å redusere narkotikaskadene; helsetiltak, sosialpolitiske tiltak, miljøtiltak, lovgivning, utdanning, informasjon og opplysning, behandling og rehabilitering osv.
  • Diskusjonene i UNGASS-møtene har også synliggjort at mange av problemene som narkotikapolitikken preges av, er av nasjonal karakter. Forståelsen av problemet og valg av virkemidler skjer i den politiske og kulturelle virkeligheten i hvert enkelt land. Mangel på politisk vilje og ressurser nasjonalt, og ikke FN-konvensjonene, hindrer at virksomme tiltak blir tatt i bruk.
  • Helseperspektiver har fått en stadig viktigere plass i UNGASS- diskusjonene. For en del land er dette gammelt nytt, slik som i Norge der vi lenge har hatt mange helsetilbud for folk med narkotikaproblemer. I mange andre land har helse en liten eller ingen plass i narkotikapolitikken, av mange ulike grunner.
  • Retten til helsehjelp for folk med rusproblemer er klart slått fast i UNGASS-dokumentet, og det er nødvendig å ha et bredt utvalg av hjelpetiltak å tilby.
  • UNGASS-møtene har avdekket at det finnes mange tilnærminger til «helse». Hovedskillet går mellom folkehelse eller skadereduksjon. Mange av dem som argumenterer sterkest for helse i UNGASS, har et ensidig klientperspektiv. Helse betyr da å hjelpe dem som har pådratt seg helseproblemer.
  • Kampen mot bruk av dødsstraff pågår også i UNGASS-prosessen. Konstellasjonen er kjent fra mange FN-sammenhenger: Land som er i mot dødsstraff, bruker ulike FN-prosesser til å markere sitt standpunkt, mens de landene som bruker dødsstraff, tier stille. Men i og med konsensusprinsippet i FN og UNGASS, kommer det ingenting om dette temaet i noen fellesdokumenter.
  • Helsehjelp til personer med rusproblemer, uten å stille krav eller forvente rusfrihet, er nå anerkjent i UNGASS-dokumentet, men uten å bruke ordet «skadereduksjon».
  • Alternativ utvikling er blitt et viktig og stort tema i UNGASS. Det er ikke tilstrekkelig eller riktig bare å fjerne opiumsvalmuer eller coca-busker. Alternativ utvikling handler om å skape bred sosial og økonomisk utvikling for hele lokalsamfunn, der også helsetjenester, utdanning, yrkesopplæring og gode offentlige institusjoner kommer på plass. Det finnes nå gode eksempler på at en slik tilnærming gir resultater.
  • Det er bred enighet om at FNs narkotikapolitikk og arbeidet for de nye utviklingsmålene må knyttes sammen og samspille.
  • Debatten i UNGASS er altfor sterkt konsentrert om vestlige og spesielt amerikanske problemstillinger. For verdens fattige handler det om å unngå at narkotika blir enda en stein til byrden. Med andre ord; vektlegging av forebygging.
  • I narkotikadebatten har man enda ikke tatt skader på uskyldig tredjepart på alvor, slik som det nå skjer på alkoholområdet. Hensynet til «berørte folkegrupper» blir stadig nevnt, men den største gruppa av berørte, rusmisbrukeres pårørende, blir ignorert.
  • Bruken av alternative reaksjoner på mindre narkotikaovertredelser har gradvis blitt et viktigere tema og er nå anbefalt i sluttdokumentet fra UNGASS. Da dreier det seg om ulike typer hjelpeprogrammer som har som siktemål å stimulere til og støtte brukeres forsøk på å komme seg ut av avhengigheten, eller å finne en annen vei for narkotikabrukere som er i begynnerfasen.
  • Sluttdokumentet fra UNGASS har et helt kapittel om den store og nye utfordringen på narkotikaområdet, det som har fellesbetegnelsen nye psykoaktive stoffer (NPS). Det understrekes at internasjonalt samarbeid må til, og derfor er det et viktig steg at NPS nå er løftet opp som en felles utfordring for verdenssamfunnet. Men formuleringer og tiltak er antakelig bare på begynnerstadiet, på samme måte som kanskje selve problemet er det.

Comments are closed.