Min oppvekst med cannabisrøykende foreldre

Min oppvekst med cannabisrøykende foreldre
av anonym mor, New Zealand

Dette er en svært upopulær oppfatning for en forelder i tredveårene å ha. Og det er grunnen til at jeg ikke kan sette navnet mitt under denne historien. Jeg er en av de få blant mine venner og familie: Jeg røyker ikke marihuana, og jeg ønsker det ikke legalisert.

Når jeg kjenner lukten av marihuana – som er temmelig ofte på tross av at det er forbudt på New Zealand – blir jeg dårlig. Jeg begynner å kaldsvette og noen ganger – når jeg føler meg sårbar – kan det utløse panikkanfall.

Jeg aner ikke hvilken virkning all denne passive røykingen har hatt på meg. Jeg følte meg ofte omtåket på skolen

Jeg vokste opp med marihuana. Lukten alene tar meg tilbake til en barndom med vanskjøtsel og forsømmelse.

Mine foreldre var hvite og velutdannede. Min far hadde en god stilling i næringslivet. Min mor var hjemmeværende og arbeidet iblant. De tilhørte den øvre middelklasse. Og de røykte cannabis uavlatelig. Det gjorde også alle deres hvite, velstående venner.

I bilen på vei til skolen pleide min mor å røyke sine «spesielle sigaretter». Jeg aner ikke hvilken virkning all denne passive røykingen har hatt på meg. Jeg følte meg ofte omtåket på skolen.

Min far stinket av cannabis når han kom hjem om kveldene. Han røykte i bilen på vei hjem. Så fortsatte han å røyke med min mor utover kvelden.

Jeg fikk aldri noen godnatthistorier, for de hadde vanligvis sovnet på sofaen eller flatet ut foran TV-apparatet. Jeg ble ofte forlatt i timevis på skolen eller på fritidsaktiviteter siden de glemte å hente meg. De glemte bursdager så ofte at jeg ble vant til ikke å ha bursdagsselskaper. Jeg inviterte aldri venner hjem, for jeg var for skamfull.

Er jeg så fæl at mine foreldre må ruse seg for å være i nærheten av meg?

Det var alltid innlysende at mine foreldre var ruset. Folk som er ruset på cannabis insisterer på at de ikke endrer seg når de røyker. De insisterer på at alkohol er «verre», som om dét hadde noe med saken å gjøre. Eller at en joint er det samme som en øl. De lover deg at en joint ikke engang er merkbar.

De sier fremdeles det til meg og mine søsken, vi som tilbrakte vår barndom med å prøve å føre en samtale med våre foreldre som var kontinuerlig ruset.

Jeg har aldri røykt frivillig, for jeg ser hvor idiotisk folk er når de er ruset. De er kjedelige, mutte og treige – eller enda verre: skremmende i deres manglende evne til å interagere med andre. Når du er et barn og personen som liksom skal beskytte deg oppfører seg slik, er det skrekkinngytende.

En av mine vanligste tanker som barn var «Er jeg så fæl at mine foreldre må ruse seg for å være i nærheten av meg?» Hele livet har jeg prøvd å endre den stemmen inne i hodet. Men det er så vanskelig.

Telemarksavisa: Misbruket skjer ikke nødvendigvis på fest, men om ettermiddagen på vei til fritidsaktiviteter

Når du er barn av en cannabisrøykende forelder, tenker du hele tiden: «Er jeg så kjedelig at de trenger narkotika for å være med meg? Er jeg slikt et fryktelig barn at de ikke holder ut å være med meg uten å ruse seg?»

Som forelder har jeg selv snakket med andre foreldre som sier at å ta seg en joint er det samme som å ta et glass vin. Jeg har unnlatt å svare: at deres barn jo vet at de er ruset. Og at det barnet kanskje er i ferd med å utvikle den samme indre monologen som jeg hadde.

Jeg ble aldri gitt noe valg som barn om hvorvidt jeg ønsket å innta dette stoffet

Når de klager på andre foreldre som bruker «stoff», undrer jeg om de noensinne tenker over at de ikke er annerledes. At det eneste som skiller dem er at vi av en eller annen grunn har tillatt folk som bruker cannabis å bestemme at det er harmløst. Jeg lurer på hva deres barn ville svart hvis vi spurte dem om cannabis burde blitt legalisert?

Jeg levde med en konstant frykt for at mine foreldre ville bli arrestert. Jeg burde innsett at siden de ikke var fargede var det usannsynlig at politiet ville bry seg om dem. De hadde makt og innflytelse, så det var OK for dem å røyke. Men røttene til min uro, min frykt hver gang jeg ser en politimann, startet den gangen. Kanskje var jeg også paranoid på grunn av all den passive røykingen.

Jeg ble aldri gitt noe valg som barn om hvorvidt jeg ønsket å innta dette stoffet. Mine foreldre og deres venner røykte der jeg var stadig vekk. Jeg ser at mange foreldre i dag hevder at de ikke røyker i nærheten av barna, men de røyker utendørs med barna som klenger seg til beina deres, og de gir barna godnattklemmer med den motbydelige lukten som sitter i klærne.

Hva skjer om vi legaliserer? Lurer du ikke på hvilket signal det sender til barna? Eller spiller ikke det noen rolle?

Jeg er bekymret for at legalisering vil forsterke myten om at cannabis er et harmløst stoff. Jeg frykter at barn enda en gang vil være stemmeløse overfor foreldre ruset på cannabis. Det vil bli normen for mange.

Hvis cannabis legaliseres, blir det enda verre å unnslippe enn det er nå. Jeg sliter allerede med røyken på konserter – cannabisrøykere føler de har rett til dette, og ler av tanken på at de påfører andre en rus.

Denne holdningen er forstemmende utbredt. Jeg husker på videregående at en gruppe gutter lo hysterisk av meg der jeg gråt i en bil som fyltes av cannabisrøyk. Jeg prøvde å komme meg ut, men de stengte dørene. De synes det var kostelig at jeg hatet cannabis og ikke røykte det.

jeg verken kan eller vil støtte legalisering. Jeg har med egne øyne sett skaden det forårsaker

Da jeg kom hjem den kvelden – svimmel, syk og fremdeles hulkende – var min mor i kjøkkenet med en joint i munnen. Hennes mentale helse hadde blitt ødelagt av årtier med tung røyking. Hun la ikke engang merke til at jeg hadde kommet inn når jeg prøvde å snakke med henne. Jeg følte meg så alene at det førte til mitt første selvmordsforsøk.

Som voksen har jeg fått bursdagskake med cannabis. Det var tydeligvis en festlig spøk, og jeg var «prippen» som ikke synes det var morsomt. Ingenting ved cannabis er morsomt for meg. Et av mine søsken begynte å røyke som 13-åring. De er nå i tredveårene og de har aldri sluttet. Et annet av mine søsken lyktes å slutte som 30-åring etter halvannet tiår med tung stoffbruk. Begge begynte misbruket med mine foreldres cannabis.

Men likevel, på tross av disse erfaringene. ville jeg aldri delt dette offentlig siden det i våre dager vekker stor forargelse hvis man ikke støtter legalisering av cannabis. Gledesdreper! Du må lære deg å koble av! Det er akkurat som vin!

For ordens skyld: Jeg støtter medisinsk bruk av cannabis. Og jeg mener at spørsmål bør stilles og besvares om hvordan cannabisdommer brukes til å undertrykke unge, fargede mennesker i dette landet.

Men jeg verken kan eller vil støtte legalisering. Jeg har med egne øyne sett skaden det forårsaker. Jeg har sett hva det gjør mot barn. Jeg har sett hva det gjør med voksne. Det føles som en forferdelig ensom stilling å ta i min aldersgruppe og i min sosiale krets. Det er forståelig – det er ofte det samme med barn av alkoholikere. Jeg kan ikke klandre dem. Hvordan skulle jeg kunne det?

Å oppleve mine foreldre røyke gjorde at jeg aldri har villet røre cannabis, men ensomheten jeg følte i møte med deres narkotikautløste vanskjøtsel gjorde at jeg tydde til alkohol. Det tok meg mange år å få det under kontroll. Jeg har arr.

Og kanskje er det alt jeg ønsker folk skal ta hensyn til. Jeg ønsker at de skal tenke på arrene så mange av oss har og tenke gjennom hvorvidt legalisering er en god ting.

Og kanskje også en bønn: hvis du er avhengig av cannabis for å skjøtte din rolle som forelder, spør deg selv om hvilken virkning det har på dine barn.

For jeg lover deg, det har en virkning.

 

 

Denne teksten ble først publisert på The Spinoff.

Oversatt og publisert med tillatelse.

 

Se mer om cannabis på Narkotikapolitikk.no

 

Comments are closed.