Om den kanskje mest destruktive, utspekulerte og dødelige galskapen vi mennesker kan rammes av

Om den kanskje mest destruktive, utspekulerte og dødelige galskapen vi mennesker kan rammes av
Tidligere rusavhengig og en av ildsjelene som arbeider med rehabilitering i Stiftelsen Veien Ut, Raymond Tollefsen, responderte nylig i en Facebook-tråd på et utsagn om at rusreformen handler om sunn fornuft; ikke å straffe men å hjelpe de svake i samfunnet, og sørge for et bedre mottaksapparat etter endt behandling.

 

Her er Raymonds tankevekkende nyansering av utsagnet:

 

 

Akkurat her mener jeg han er inne på kjernen av dagens problemstilling;

 

Men dette trengs å plukkes litt fra hverandre for å nyansere noen av påstandene og argumentene.

 

Først “de svake i samfunnet.”

I tilfellet rusavhengighet er dette med å yte riktig hjelp ikke bare høyst relevant, men potensielt livsviktig

 

Det at “alle” rusavhengige defineres som svake, av vellykkede mennesker fra en mer eller mindre normal tilværelse, bygger på en ganske drøy misforståelse basert på generalisering og stigma.

 

De fleste rusavhengige er ikke de som fremstilles i “Helene flytter inn” eller “Petter Uteligger”. Der finner du de som har nådd bånn.

 

– Et lite representativt utvalg som gjør sterkt inntrykk.

 

Majoriteten av rusavhengige er som ellers i befolkningen oppegående, reflekterte, ressurssterke og handlekraftige mennesker med én dominerende “svakhet” – avhengigheten.

 

Kriminaliteten var min største styrke og tyngste kompetanse i veldig mange år. Det å kunne gjennomskue, bruke og lure systemet for å opprettholde en fasade, mens man dyrker og lever ut den hedonistiske livsstilen man elsker høyere enn noe annet, er ofte normen for veldig mange rusavhengige. Men den er ikke basert på svakheter alene.

 

Hvis noen hadde tilbudt meg hjelp i løpet av mine første 15 år på rocker’n ville jeg først reagert med vantro, ledd litt hånlig og deretter gått i gang med å finne årsaken til denne misforståelse og glippen.

 

Første gang jeg mottok hjelp var det fordi jeg innså at spillet var tapt og at jeg ville oppnå flere fordeler ved å legge meg inn.

 

Det ville sette meg bedre i stand til å utføre de oppgavene og forpliktelsene jeg hadde, og fortsette å ruse meg. Uten å bli tatt eller straffeforfulgt.

 

De virkelige problemene mine var Politiet, myndighetene og hjelpeapparatet.

 

Poenget mitt er at i tilfellet rusavhengighet er dette med å yte riktig hjelp ikke bare høyst relevant, men potensielt livsviktig. Mye av dagens hjelpetiltak er basert på et oppriktig ønske om å hjelpe, men en utrolig svak forståelse av hva avhengighet virkelig er. Og på hvordan man faktisk kan hjelpe mange flere til å oppnå den ultimate, men tilsynelatende utopiske og urealistiske løsningen vi kaller rusfrihet.

Medisinering og økt tilgang til rusmidler er den enkle løsningen, men ikke den beste

 

Ofte fremstilles dette som et urimelig og utenkelig krav. Både fra brukere, hjelpere og politikere.

 

At en rusavhengig kjemper, skriker og sutrer for under enhver omstendighet å beholde rusmidlene sine er forståelig. Det ligger i avhengighetens natur. Men at hjelpeapparatet og politikerne i dag ser ut til å ha kommet frem til et konsensus på at medisinering og økt tilgang til rusmidler er den beste løsningen på disse problemene er litt skremmende.

 

Det er den enkle løsningen, men ikke den beste. Det er løsningen på et samfunnsproblem sett fra det “etablerte samfunnet” sin side, men det er på ingen måte en god løsning på avhengighetsproblemet sett fra individet som lider under sin avhengighet sitt perspektiv.

 

Se også: 10 anbefalinger for en verden med mindre narkotikaproblemer

 

Dette gjelder for alle typer eller symptomer på avhengighet, og poenget blir tydelig når man ser på andre utrykk for lidelsen som selvskading, spiseforstyrrelser eller alkoholisme. Ingen ved sine fulle fem ville påstå at den beste hjelpen for disse ville være ordnede boforhold, med systematisk fri tilgang til boller, barberblader og børst.

 

Når “medisinene” er det som forårsaker og opprettholder lidelsen vil det å fjerne årsaken alltid være en god idé.

 

Og når man har gjort det begynner den virkelig ubehagelige jobben. Det er innst inn i helvete krevende, smertefullt, mørkt og ubehagelig å skulle hjelpe en rusavhengige gjennom de prosessene som skal til for ikke å falle tilbake. For ikke å snakke om den rusavhengige selv.

 

Men alle kan i prinsippet klare det. Med den rette hjelpen.

 

Problemet er at de fleste ikke vil. De må motiveres, inspireres og oppmuntres. I dagens klima er det alt for lite av dette.

 

Vi som har slutta helt med rusmidler vet at det hverken er farlig eller uoppnåelig. Vi vet også at de fleste som lider av avhengighet dypest sett ønsker seg helt ut av det. De forstår bare ikke hvordan!

Det handler ikke om sunn fornuft. Det handler om en dyp forståelse av hva den sykdommen vi kaller avhengighet dreier seg om.

 

Vi vet at det er vanskelig og krevende. Og kostbart.
Men vi vet også hva som skal til. Vi kjenner prisen, veien og gevinsten.

 

Og den friheten, verdigheten og berikelsen som følger av et vellykket behandlingsforløp, både for bruker, pårørende og samfunnet, bør være basert på dette som hovedformål.

 

Det virker ofte som en parentes i dagens debatt, og nærmest politisk ukorrekt å si, men hvis ikke reformutvalget setter dette perspektivet øverst i sitt arbeid så mener jeg de svikter oss rusavhengige.

 

Recoverybaserte tiltak og behandlingsforløp med total rusfrihet som hovedformål bør alltid ha høyeste prioritet i hjelpeapparatet .

 

Så nei. Det handler ikke om sunn fornuft. Det handler om en dyp forståelse av hva den sykdommen vi kaller avhengighet dreier seg om.

 

Og det er det motsatte av sunn fornuft.

Det er derimot en uhyre usunn galskap.

 

Muligens den mest destruktive, utspekulerte og dødelige galskapen vi mennesker kan rammes av.

Comments are closed.