Narkokrigen raser igjen i Colombia

Narkokrigen raser igjen i Colombia
Øystein Schjetne skriver i Minerva denne uken om narkokrigen i Colombia som ikke tar slutt på tross av fredsavtalen med FARC som ble inngått i 2016. Norad har nylig publisert en evaluering som konkluderer med at Norge spilte en viktig rolle i arbeidet med å komme frem til en signert avtale.

 

Men spørsmålet er likefullt hvorfor avtalen etter alt å dømme ikke synes å lykkes med å skape fred og utvikling i Colombia. Artikkelen peker blant annet på følgende punkter:

 

Et samfunn uten tillit

Norads evalueringsrapport vektlegger arbeidet som ble gjort for å skape tillit under forhandlingene […]  Dette er underlig. Tillit kan ikke skapes under en forhandling, den må bygges opp i langvarige sosiale prosesser. Hvis man skal sette fingeren på ett eneste forhold som forårsaker Colombias problemer, er det nettopp manglende tillit.

 * * *

Problemet har neppe vært at Norge ikke lyktes med å skape tillit i forhandlingene, men snarere at Norge har hatt tillit til partene. 

 

Ekstraherende institusjoner

Problemet er at Colombia ifølge Daron Acemoglu og James A. Robinson i Why Nations Fail har det de kaller ekstraherende institusjoner. Mens motsatsen inkluderende institusjoner tillater og oppfordrer til deltagelse fra hele samfunnshierarkiet i økonomien, er et system med ekstraherende institusjoner rigget for at dominerende samfunnsjikt omfordeler ressurser fra svakere samfunnsgrupper til bedrestilte.

 * * *

Ekstraherende politiske institusjoner gir nemlig makt til å innføre og vedlikeholde ekstraherende økonomiske institusjoner – som igjen gir inntekter som forsterker den førstnevnte politiske makten. Konsekvensen av denne onde sirkelen er mange steder vold og kriger.

 * * *

Det er derfor Colombias store forfatter William Ospina under en debatt i fjor uttalte at det ikke er tilstrekkelig at geriljaen demobiliserer – elitene må også gjøre det. Det gjorde regjeringen for dem på papiret i Havanna. Men det var aldri i elitenes tanke å faktisk gjennomføre denne delen av avtalen.

 

Demokrati basert på klientilisme og stemmehandel

Så hvem er disse «elitene»? For å forstå dette må man forstå hvordan demokratiet i Colombia fungerer. Man har i hovedsak to kategorier velgere: el voto de opinion (meningsstemme) og den langt mer utbredte voto amarrado (bundet stemme). Førstnevnte er det vi vanligvis forbinder med demokratiske valg – velgere som stemmer på det politiske programmet de tror de vil være best tjent med. Den bundne stemmen er ulike former for klientilisme der velgeren, eller hans familie og lokalsamfunn, får direkte motytelser fra politikeren i bytte mot en stemme.

Ettersom narkotrafikantene har beveget seg i retning av mindre «bly» og mere «sølv» i Colombia, har denne tradisjonelle klientilismen utartet til rene markeder for kjøp og salg av stemmer.

 

Politisk økonomi

De kriminelle økonomiene, med narkotika og illegal gullutvinning i spissen, er avhengige av at statens maktapparat i minst mulig grad skaper problemer for deres aktiviteter. Den drøye halvparten av befolkningen i yrkesaktiv alder som overlever i det uformelle arbeidslivet, er også avhengig av at politikerne ikke setter makt bak lovene som kunne fratatt dem levebrødet. Men viktigst er tapping av offentlige ressurser i form av overprisede kontrakter, der arbeidet dessuten ofte ikke blir utført.

 

Velgerne foretrekker derfor å trygge inntekten ved å stemme slik de som sikrer deres inntekt instruerer, fremfor å prøve å påvirke et gjennomkorrupt system med sin enslige stemme.

 

Uribismen – høyresidens identitetspolitikk

Motstanden mot fredsavtalen i Colombia handlet hovedsaklig om den colombianske varianten av det Fukuyama nylig har kalt «høyresidens identitetspolitikk», en nasjonalisme basert på hudfarge, etnisitet, religion og tradisjonelle familieverdier.

 

I Latin-Amerika flyter en slik nasjonalisme sammen med personkulten rundt den sterke mann, caudillismo. I Colombia går derfor denne identitetspolitikken under navnet «uribisme» etter eks-president Álvaro Uribe, eier av store kvegrancher og fremste representant for Colombias landeieroligarki. Disse har ikke bare mye å tape på modernisering av landsbygda og tilbakelevering av jord ervervet ved tyveri eller heleri som fredsavtalen har vedtatt, men frykter også krigstribunal og sannhetskommisjon etter mange års samarbeid med paramilitære grupper.

 * * *

Colombias høyrepopulisme sto så sterkt at den lyktes med å forme en oppfatning i befolkningen om at det Juan Manuel Santos planla i Havanna var innføring av sosialisme etter modell av Cuba og Venezuela ( «castrochavismo») i Colombia. Kjønnsperspektivet i avtalen og referanser til seksuelle minoriteter skulle resultere i at avtalen også ble fremstilt som innføring av en «ateist-marxistisk» samfunnsmodell og et «homoseksuelt diktatur».

 

Hva kunne Norge gjort annerledes i forhandlingene?

Det er opplagt at Norge må besitte spisskompetanse på kommunikasjon i en tidsalder med populisme, manipulering i sosiale medier og fake news. Dette vil i det 21. århundret være en like nødvendig «fredskompetanse» som forhandlingsteknikker, analyser og avtaleutforming.  Det handler ikke om manipulering eller propaganda, men effektiv kommunikasjon. Som sosiologen Manuel Castells sier er makten i informasjonssamfunnet symbolsk, «image making is power making».

 * * *

Men viktigst hadde vært å innse at en avtale i en kultur som den colombianske må inngås med en grunnleggende mistro. […] Befolkningen på landsbygda burde vært beskyttet mot det massive avtalebruddet man nå ser, blant annet ved en fremdriftplan der igangsetting av ulike deler av avtalen hadde vært gjort avhengig av verifiserte milepæler.

 * * *

[Dette er] sannsynligvis den alvorligste mangelen i Norges innsats i den colombianske fredsprosessen: en dypere forståelse for narkotikatrafikk og andre kriminelle økonomier.

 

Norads rapport viser til at det forut for forhandlingene ble gjennomført studier av erfaringer fra tidligere fredsforhandlinger Norge har deltatt i i andre deler av verden. Men ingen av disse erfaringene kan si noe om hvordan en bør gå frem for å demobilisere et av verdens største narkotikakarteller.

 * * *

Internasjonalt er det stort fokus på «alternativ utvikling» som svar på illegale økonomier og konfliktene disse skaper – og det er også nettopp dette fredsavtalen i Colombia går ut på. Men både norske bistandsorganisasjoner og forskningsmiljøer virker å ha liten interesse for temaet. Denne blindsonen kan ha bidratt til å redusere avtalens gjennomførbarhet i Colombia, og den vil i alle fall resultere i at Norge vil stå stadig dårligere rustet til å bidra i fremtidige fredsprosessser.

 

Det 21. århundrets kriger vil nemlig ikke være de ideologiske konflikter vi kjenner fra forrige århundre; de vil være gordiske knuter av eksklusjon og organisert kriminalitet, gjerne godt beskyttet av en manipulert befolkning.

Comments are closed.