Narkotikapolitikk | Bakgrunn
3
archive,paged,category,category-bakgrunn,category-3,paged-2,category-paged-2,ajax_fade,page_not_loaded,,qode-title-hidden,qode_grid_1300,qode-content-sidebar-responsive,qode-theme-ver-16.9,qode-theme-bridge,disabled_footer_top,wpb-js-composer js-comp-ver-5.5.5,vc_responsive
Bakgrunn / 09.12.2014

  Mange har historier de kan fortelle om hvordan rusproblemer arter seg og oppleves. De fleste historiene får vi aldri høre, blant annet fordi slike problemer fortsatt er forbundet med mye skyld, skam, stigmatisering osv. Men noen har fortalt sin historie, og de har dermed gjort det lettere for andre også å stå fram med rusproblemer i offentligheten.  
Bakgrunn / 07.12.2014

Dette er et tema som stadig dukker opp i den offentlige debatten rundt alkohol og narkotika. Rankinger over rusmidler finnes, også utført av seriøse forskere. Noen bruker slike rankinger til å gi veldig enkle svar: På den og den rankingen kommer cannabis eller ecstasy bedre ut enn alkohol. Da kan/bør/må vi også legalisere disse stoffene, lyder resonnementet. Ruspolitikk kan, dessverre eller heldigvis, ikke bygge på så enkle og grunne betraktninger.  
Bakgrunn / 13.10.2014

I den norske debatten kan man lett få inntrykk av at narkotikapolitikken står og faller på enkelttiltak, som f.eks. om noen titalls tunge sprøytebrukere får behandling med heroinpreparater eller ikke. Slik er det ikke. Ikke fordi tiltak som heroinstøttet behandling er uviktige for dem det eventuelt gjelder, men fordi narkotikapolitikken er så uendelig mye større og mer sammensatt.  
Bakgrunn / 13.10.2014

Narkotikaproblemet kan variere sterkt over tid, i størrelse og karakter, og fra land til land. En av de viktigste faktorene som påvirker dette, er hvilken politikk myndighetene fører. Det samme gjelder for andre rusmidler som f.eks. alkohol. Alkoholpolitikken kan redusere eller øke alkoholproblemene. Et land kan i stor grad velge hvor store rusproblemer man vil ha. Dette gjelder også for problemer som illegale stoffer skaper.   Narkotikapolitikk kan defineres som summen av de tiltakene myndighetene i et land setter i verk for å påvirke størrelsen på narkotikaproblemet. Skal man beskrive samfunnets samlede innsats mot narkotikaproblemer, må man også ta med det som frivillige organisasjoner, foreldre, næringsliv, forskere, institusjoner og andre gjør for å forebygge og behandle slike problemer.  
Bakgrunn / 13.10.2014

Noen mener at norsk narkotikapolitikk er utopisk og virkelighetsfjern fordi den angivelig skal ha «et narkotikafritt Norge» som mål, dvs. fjerne all narkotika på norsk jord. Mange vil nok ha sansen for en visjon om et narkotikafritt Norge, i betydningen at Norge ville vært et bedre land å bo i dersom det ikke fantes narkotikaproblemer. På samme måte som at mange vil være enige i nullvisjoner på andre samfunnsområder; trafikkulykker, rasisme, mobbing, vold mot kvinner og barn, drap osv.   Men den praktiske narkotikapolitikken i Norge har et veldig jordnært og moderat mål. Den nyeste versjonen er formulert i Stortingsmeldinga «Se meg!» fra 2012: «Målet er å redusere negative konsekvenser av rusmiddelbruk for enkeltpersoner, for tredjepart og for samfunnet og bidra til flere friske leveår for befolkningen.»