Mark Kleiman ser i en artikkel i Foreign Affairs på mulige løsninger på volden som narkotrafikken fører til både i USA og Mexico. Han lander på kirurgisk narkokrigføring – surgical strikes in the drug wars.
Det meste av illegale substanser som konsumeres i USA, kommer fra Mexico. Og det meste av inntektene til de meksikanske kartellene kommer fra salg til USA. Systemet i dag – som ikke fungerer – er å se på dette som et felles ansvar, der Mexicos rolle er å begrense eksporten, mens USAs er å redusere etterspørselen gjennom håndhevning av narkotikalovgivningen, forebygging og behandling.
Et liten minoritet av narkotikabrukerne, står for 80% av konsumet i USA av harde stoffer (altså ikke cannabis). Tilsvarende står de harde stoffene – spesielt kokain, heroin og metamfetamin – for rundt 80% av de meksikanske kartellenes inntekter. Legalisering av cannabis vil altså ha en liten effekt på problemet, likeså å gå etter amerikanske rekreasjonsbrukere av kokain.
Forebygging og behandling
Forebygging, som tradisjonelt fokuserer på skolebarn, har vist seg å være liteeffektive, og selv om en skulle komme opp med et program som viser seg å være velfungerende, vil virkningen på konsumet av harde stoffer ligge flere år inn i fremtiden. I USAs nye narkotikapolitikk, fokuseres det mer på å bygge motstandsdyktige individer og lokalsamfunn – som en form for generisk forebygging av rusmisbruk, men også mobbing, overvekt, gjengvirksomhet og andre personlige og sosiale problemer. Det er imidlertid uklart hvordan dette skal settes ut i livet og hvilke resultater det vil gi.
Behandling er heller ingen enkel løsning. De fleste som trenger behandling, ønsker det ikke. Selv obligatorisk behandling lider under høye frafallstall – 75% i et eksempel fra California. Substitusjonsbehandling av heroinavhengige er et unntak, disse virker og brukerne blir der. Men dette vil bare kunne ramme 20% av de meksikanske kartellenes inntekter – de langt større markedene for kokain og metamfetamin vil forbli uberørt.
Legalisering
Legalisering løftes av mange frem som et alternativ til trekløveret håndheving, forebygging og behandling. Hvis narkotika ble omsatt i lovlige former, som alkohol, ville kriminaliteten og volden det illegale markedet fører med seg, forsvinne.
Men det er fire ganger så mange alkoholmisbrukere i USA som det er avhengige av alle de illegale stoffene samlet. Halvparten av de 2,4 millioner innsatte i amerikanske fengsler var alkoholpåvirket da de begikk forbrytelsen. De menenskelige og sosiale kostnadene av alkoholmisbruket er enorme.
Selv de ivrigste tilhengerne av å avslutte “krigen mot narkotika” er nølende til å anbefale en slik alkoholmodell for narkotikaomsetning. Men de er også motvillige til å konkretisere hvilken beskatning og andre reguleringer som vil forhindre en økning i misbruk – uten samtidig å skape nye illegale markeder. Ifølge Kleiman vil “ethvert sett av skatter og reguleringer som er kraftige nok til å forhindre at narkotikamisbruk øker, skape finansielle incentiver for unngåelse, og dermed behov for håndheving av loven – sammenlignbart med det man har under forbudet”.
Og selv om total legalisering av narkotika skulle være en god idé, er det politisk umulig. Det har i dag så godt som null politisk støtte i USA.
Andre av de «halve løsningene» som kommer fra tilhengere av narkotikareform i liberal retning, vil ikke tjene Mexico eller andre produksjons- og transittland sin sak. Avkriminalisering av besittelse vil for eksempel, om noe, øke konsumet og dermed størrelsen på kartellenes eksportmarked.
Løsningen?
Kleiman argumenterer for at man må være villig til å justere strategiene slik at de reflekterer det som faktisk er mulig, og samtidig den relative betydningen av ulike mål. Dette kan resultere i mindre illegale markeder, mindre narkorelatert vold og færre mennesker i fengsel.
HOPE-prosjektet på Hawaii for metamfetaminbrukere som prøveløslates lykkes med å gjøre 80% av brukerne rusfrie., er et eksempel på å rette innsatsen mot de tyngste og mest kriminelle brukerne. Under 10% havner tilbake i fengsel. Prosjektet lanseres nå i flere amerikanske delstater og en vellykket utrulling på nasjonal basis har potensial for å kunne ramme så mye som 40% av de meksikanske kartellenes inntekter.
Selv om håndheving av loven har liten mulighet for å redusere volumet som omsettes, har det stort potensial for å redusere skaden som virksomheten medfører.
En illegal markedsplass utgjør en trussel for vold og ordensforstyrrelser – men ikke alltid i samme grad. Ved å innrette arrestasjoner, tiltale og soningsbetingelser mot de mest voldelige individer og grupper, vil myndighetene oppnå å ta ut de mest skadelige aktørene – og å avskrekke de øvrige. Ikke fra å drive handel med narkotika, men fra bruk av vold og metoder som forstyrrer den offentlige orden.
En tilsvarende strategi anbefaler Kleiman for meksikanske myndigheter, men på kartellnivå. Han foreslår et “scorecard” der de seks store kartellene evalueres kvantitativt etter bruk av drap, terrorisme, kidnappinger, hvorvidt ofrene er sivile, kriminelle eller representanter for myndighetene etc. På basis av en rangering over en viss tidsperiode, kan politiets ressurser settes inn på å knuse det mest voldelige kartellet. Som i eksempelet på mikromarkeder over, vil dette kunne resultere i at de mest voldelige aktøren blir utradert (eller blir kraftig desimert) mens de øvrige vil nedjustere sin voldsbruk for å unngå å bli neste på listen.
Forfatteren vedgår at en slik strategi har mange utfordringer: enighet om parametre og vekting, innsamling av måledata, unngå at én aktør får forbrytelsene til å fremstå som om de var begått av en annen osv. Men i fraværet av en annen plausibel utvei i situasjonen man befinner seg i, er det i alle fall verdt å prøve.