Kokainprodusentene slakter igjen sivilbefolkningen i Colombia.

15 Abr Kokainprodusentene slakter igjen sivilbefolkningen i Colombia.

I desember var det fire år siden den colombianske kongressen vedtok fredsavtalen og president Santos mottok Nobels fredspris i Oslo. Men det ble aldri noen fred i Colombia. Colombia produserer nå tre ganger så mye kokain som det gjorde da fredsforhandlingene startet for vel 8 år siden.

Det betyr tre ganger så mange soldater i kokainarmeene; region etter region opplever nå igjen krigens redsler slik de utspilte seg rundt årtusenskiftet.

Som den gang, er det hovedsakelig sivile som rammes. Årsaken er at de kokainproduserende gruppene krever at befolkningen underkaster seg og samarbeider med dem. Nekter de, blir de drept. Aksepterer de, blir de drept av rivaliserende grupper.

Som en natt i forrige uke: tre båter ankom den idylliske bygda på elvebredden, og i land steg 50 tungt bevæpnede menn med kamuflasjeuniformer. Da de gikk ombord igjen, var tre mennesker drept, to savnet og flere såret. Det var den 83. massakren i Colombia så langt i år.

I en annen kokaproduserende region ble Kevin (14) og Rober (11) tidligere i år myrdet sammen med sin far i eget hjem av fire bevæpnede menn. Faren var en av de sosiale lederne som jobber for å implementere fredsavtalen som blant annet går ut på å skape alternativer til kokainøkonomien for befolkningen på landsbygda. Over 1000 sosiale ledere er drept siden fredsavtalen ble inngått, og tusener legger ned arbeidet etter som de ser kollegaene blir myrdet.

Luis fra samme fylke var 14 år da han fikk valget av en av disse gruppene om at enten lot han seg innrullere hos dem, eller så ville de ta både ham og lillesøsteren hans. Tvangsrekrutteringen av mindreårige har eksplodert, men de færreste anmelder disse bortføringene for å unngå represalier.

I denne situasjonen begynner befolkningen på den colombianske landsbygda igjen å flykte for å redde livet. Over 19 000 mennesker har flyktet fra sine hjembygder i løpet av 2020 ifølge offisielle tall.

Fra sorgbearbeidingprosjektet “Håpets hage” i landsbyen San Carlos. Pårørende markerer forsvunne personer med en sommerfugl. Når liket eventuelt blir funnet, blir den erstattet med en blomst.

Mange colombiakjennere fikk i sin tid en ubehagelig følelse av at det internasjonale samfunn ikke forsto hva det sto overfor og at ting kunne gå veldig galt, da daværende utenriksminister Børge Brende etter en reise til Tumaco på Colombias Stillehavskyst i april 2014, uttalte følgende til NRK: “Geriljaen er rundt oss på alle kanter. Folk blir drevet fra hus og hjem fordi her er gerilja som kriger mot regjeringsstyrkene”.

Nei. Tumaco er verdens største utskipingshavn for kokain og en rekke ulike kokaintrafikkerende grupper kjemper en blodig krig om kontroll over både byen og regionen rundt. En slik krig om territoriell kontroll kjempes i liten grad som en regulær krig mot regjeringsstyrker, men med terror mot sivilbefolkningen og samfunnets ulike institusjoner. Folk blir drevet fra hus og hjem fordi de blir tvunget til underkastelse av én gruppe, og dermed blir de militære mål for alle de andre.

Fokuset i avtalen var på FARC-geriljaens offisielle beveggrunner, som det ikke er grunn å mistro: som jordproblemet, ulikhet, korrupsjon og politisk vold. Men avtalens gjennomførbarhet avhenger av andre forhold. Som Paul Collier viser i Wars, Guns and Votes, så er det ikke de motiverende, underliggende problemene som avgjør om det blir borgerkrig og opprør, men de muliggjørende faktorene; det er svært dyrt å drive en armé.

I Colombia er faktoren kokainet. Implementeringen av avtalen burde tatt hensyn til at den skulle gjennomføres i en rasende narkokrig, av en stat som verken har evne til eller oppriktig interesse av gjennomføringen. Selv med et års varsel, klarte ikke Colombia å sette opp interneringsleirene til FARC-soldatene. For de kontroversielle delene av avtalen som handler om å endre de sosiale og økonomiske maktforholdene i landet, er sentralmakten sjanseløs. Både siden landet aldri har hatt en reell sentralmakt, og siden det som finnes av den i rurale strøk er kooptert av kriminelle interesser.

Skulle man satt colombianske bønder til å plante mais i et tidligere minefelt, ville man selvsagt verifisert at mineryddingen var utført før klarsignal ble gitt. Men her har man sendt ut ubevæpnede sivile for å ta levebrødet fra morderiske narkokarteller, tilsynelatende uten en «contingency plan» som stanser eller reverserer utrullingen når avtalens mange premisser åpenbart ikke er innfridd. Som at colombianske væpnede styrker ikke har kontroll over territoriet, at det ikke finnes tilstrekkelige økonomiske midler til gjennomføringen, eller at kokainproduksjonen altså er tredoblet.

Colombia-kjenner og medforfatter av Why Nations Fail, James Robinson, påpekte i en artikkel i 2014 at forhavendet var håpløst gitt den korrupte alliansen mellom politikere, økonomiske eliter og kriminelle interesser som har makten i landet, og at man heller burde satset på å modernisere landet ved en massiv satsing på utdanning.

De internasjonale aktører bør kanskje vurdere det ved neste forsøk på å skape fred i et narkotikaproduserende land. Og i alle fall innse at det ideologiske kartet med en rettferdsøkende gerilja som vil bytte ut våpen mot stemmesedler som konfliktens kjerne, ikke stemmer med narkokrigens terreng.