Påstand: Det er bedre å regulere produksjon, salg og bruk av narkotika enn å forby disse stoffene. Vi kan regulere slik som vi gjør det med alkohol.

 

– Narkotika er allerede regulert, veldig strengt regulert. Siden dette dreier seg om nye stoffer i vår kultur, har man valgt aller strengeste regulering, et forbud. Målet er å hindre at narkotika skal skape like store problemer som alkoholen.

 

Produksjon, salg og bruk av narkotika er regulert gjennom tre FN-konvensjoner, avtaler som alle FNs medlemsland har skrevet under på. Dette betyr at alle land har samme grunnleggende regulering, men måten å praktisere dette på, varierer mellom land og over tid. Dette åpner FN-konvensjonene for.

 

De internasjonale avtalene om narkotika har to hovedformål:

1. Sikre tilgang på narkotiske stoffer til bruk i medisinsk behandling. Morfin, som utvinnes av opium, er et meget viktig smertestillende middel som er mye brukt i helsevesenet.
2. Hindre at ikke-medisinsk bruk av stoffene skaper sosial- og helseproblemer.

 

To viktige stolper i norsk rusmiddelpolitikk har lenge vært å begrense tilgangen til rusmidler og etterspørselen etter rusmidler. Tilgangen til alkohol har i over hundre år vært regulert gjennom alkoholpolitikk og alkohollovgivning. Tilgangen til skadelige medikamenter er regulert gjennom legemiddellovgivning og apoteksystemet.

 

For narkotiske stoffer har vi tatt i bruk det sterkeste virkemiddelet av alle, – forbud. Denne bestemmelsen har vært konstant siden 1960-tallet, da narkotika begynte å få innpass i vestlig kultur og FN forhandlet fram internasjonale avtaler.

Men samfunnets reaksjoner på narkotikalovbrudd har variert opp gjennom årene. Maksimumsstraffen for større narkotikalovbrudd har økt. Dette er en bestemmelse som angår bare de store haiene, dvs. svært få lovbrytere i året. Samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av narkotika er gjennomgående blitt mildere, fra fengsel tidligere til bøter og i dag også helt andre reaksjonsformer; påtaleunnlatelse med vilkår om oppfølgingstiltak, oppfølgingsteam, ungdomskontrakt og narkotikaprogram med domstolskontroll. Nylig har det vært en høring på forslag om bruk av motivasjonssamtale og intervensjonsprogram, delvis etter modell fra Portugal.

 

Dette er en riktig og viktig utvikling. Det er ikke noe poeng å ha «strengest» mulig straff, men reaksjoner som virker. Det vil si reaksjoner som bidrar til å stoppe og forebygge videre narkotikabruk.

 

Har forbudet vært effektivt?

Spørsmålet kan ikke besvares bare med henvisning til kriminalstatistikk. Målet med et forbud er ikke å bøtelegge eller fengsle flest mulig, men å sende et signal om at samfunnet ikke ønsker økt brukt av flere rusmidler. Da er det tallene for utbredelse av narkotikabruk som teller. All tilgjengelig statistikk tyder på at befolkningen har forstått signalet som ligger i forbudet! En forholdsvis liten andel av både ungdom og voksne har prøvd illegale stoffer, de fleste av disse har latt det bli med forsøket, og svært få blir faste brukere og problembrukere.

Sammenlignet med det lovlige rusmiddelet alkohol er forskjellen til illegale stoffer enorm, både i antall brukere, aksept i befolkningen og antall problembrukere. Det er vanskelig å finne 100 % sammenlignbare tall, men disse eksemplene kan gi en pekepinn på forskjellene mellom alkohol og narkotika:

 

Andel som har brukt ulike rusmidler de siste tolv måneder i Norge:

• Alkohol: 88 prosent (2012, blant 16-79 år)
• Cannabis: 3,4 prosent (2012, blant 16-64 år)
• Kokain: 0,6 prosent (blant unge voksne, 15-34 år)
• Amfetaminer: 0,8 prosent (blant unge voksne, 15-34 år)
• Ecstasy: 0,6 prosent (blant unge voksne, 15-34 år)

 

Tallene for alkohol og cannabis er hentet fra SIRUS» befolkningsundersøkelse fra 2012. Tallene for de øvrige stoffene er hentet fra Europeisk narkotikarapport; trender og utvikling 2013 fra EMCDDA.

Hvorfor har vi så liten utbredelse av og aksept for narkotikabruk i vårt samfunn? Her holder det ikke med enkle forklaringer. Forbud mot innehav og bruk av narkotika er én side av saken. Men tilgjengeligheten på narkotika handler ikke bare om paragrafer, politi, tollvesen og straff. Tilgjengelighet er et sammensatt fenomen som handler like mye om holdninger og kultur som om jus. Man snakker om psykologisk tilgjengelighet (hvor attraktive ulike rusmidler er i folks øyne) og sosial tilgjengelighet (i hvilke grad stoffene og bruken er godtatt i ulike miljøer).

 

Den viktigste ressursen i norsk narkotikapolitikk er at narkotikabruk er lite akseptert hos det store flertall av befolkningen og at forbudet mot narkotika har meget stor støtte. Veldig mange ønsker at deres nærmiljøer og barnas oppvekstmiljøer skal være narkotikafrie, og mange jobber aktivt for dette gjennom skoler, kommuner og frivillige organisasjoner. For veldig mange barn og unge er oppvekstmiljøet narkotikafritt. Det vil si at vi allerede har mange «narkotikafrie minisamfunn» i Norge, og disse må vi ta vare på.