Påstand: USA viser vei i narkotikapolitikken. To stater har legalisert cannabis, og mange stater har tillatt cannabis som medisin. Nå må Norge komme etter. Det er uansett bare snakk om tid før cannabis blir legalisert her i landet også.

 

– Det er mye å lære, men lite å kopiere i amerikansk narkotikapolitikk. Vi har lyktes bedre enn USA, og norsk narkotikapolitikk må bestemmes i Norge, med utgangspunkt i realitetene her hos oss.

 

Lære vs. kopiere

Mange i Norge er fascinert av det som skjer i narkotikapolitikken i USA. Med god grunn, enten man har den ene eller andre holdningen til narkotika. Det er mye å lære fra andre land, også USA. Det er stadig innlegg i media som hevder at USA nå viser vei i narkotikapolitikken. Over 20 delstater har åpnet for såkalt medisinsk bruk av cannabis, og to delstater (Colorado og Washington) har legalisert cannabis. Nå må Norge følge etter, er det noen som krever.

 

Innledningsvis er det verdt å notere at narkotika fortsatt er ulovlig i USA på føderalt nivå og at Obama-administrasjonen ikke støtter legaliseringstanken. Derimot ønsker presidenten en åpen debatt rundt hvordan man kan få bukt med negative utslag av narkotikapolitikken, f.eks. at USA har svært mange som sitter i fengsel for narkotikadommer og at dette rammer minoritetsgrupper ekstra hardt. Dermed ikke sagt at man ikke skal følge med på det som skjer i USA.

 

Utviklingen der blir ofte styrende for andre deler av verden, på godt og vondt. Men det er viktig å skille mellom å lære av andre land og å kopiere dem. I narkotikapolitikkens tilfelle er det lite å kopiere, men mye å lære av det som har skjedd i USA. Den viktigste grunnen til ikke å kopiere USA ukritisk, er at forholdene er vesensforskjellige i våre to land.

Politikk må ta utgangspunkt i den lokale virkeligheten. San Fransisco er ikke Stovner og Svolvær, og det er veldig langt fra Denver til Drammen, ikke bare i geografisk avstand. Det er store forskjeller på det politiske klimaet i USA og Norge. Og folkeavstemninger i delstater i USA avgjør ikke norsk politikk. Det er norske velgere som skal avgjøre norsk politikk.

 

På veldig mange områder er det politiske klimaet et helt annet i USA enn her hos oss, for eksempel justispolitikk, trygdesystemer, helsepolitikk, sosialpolitikk, klimapolitikk, samferdselspolitikk, våpenpolitikk, forsvarspolitikk, landbrukspolitikk og matvarepolitikk. På mange områder er det liten grunn til ukritisk å kopiere The American way.

 

Også når det gjelder utbredelse av narkotika er USA en annen verden enn Norge. Det tjener vi stort på! Det paradoksale er at det nå i USA kjempes fram løsninger som etter alt å dømme vil øke problemene. Økt aksept for narkotika vil gi økt tilgjengelighet, som gir flere brukere, som gir høyere forbruk, som igjen gir økte skader. Dette er ruspolitikkens «grunnlov». Sannsynligvis gjelder denne både i USA og Norge.

USA har en stor «overvintret hippie-befolkning», dvs. mange voksne som eksperimenterte med narkotika i sin ungdom, som fortsatt har narkotikaliberale holdninger og mange som fortsatt bruker stoffer. En slik voksenbefolkning har vi ikke i Norge. Det er ikke mange foreldre her til lands som ønsker lettere tilgang på narkotika i sine lokalmiljøer, mens i USA feires nå frislippet av narkotika i et par delstater som en stor begivenhet og et stort framsteg for menneskeheten.

 

En annen ruskultur

I USA er det en utbredt «dopkultur». De har en annen holdning til bruk av medikamenter generelt og til narkotika spesielt. I den amerikanske populærmusikken er det mange referanser til rus, både alkohol og narkotika. Dette går helt tilbake til Flower Power, hippiebevegelsen, San Fransisco og Greatful Dead på 60-tallet. De gamle hippe-holdningene lever i beste velgående i dagens film- og musikkmiljø, f.eks. gjennom hip hop- og rap-musikken. Ikke minst gjelder dette for artister som har profilert seg på narkotika, sexisme, vold og voldtekt i sine låter og videoer.

I Norge er det overveldende oppslutning om narkotikaforbudet (80-90 % av spurte i undersøkelser), til forskjell fra USA som kan ha over halvparten av befolkningen som går inn for legalisering i enkelte områder og delstater. Mange av gruppene som driver fram legaliseringskravet i USA, er ekstrem-liberalister i betydningen av at de mener at staten ikke har rett til å gripe inn i valg som hver enkelt borger kan gjøre, enten det gjelder narkotika, alkohol eller skytevåpen. Dette er en tanke som rett og slett ikke passer inn i den norske velferdsmodellen.

 

I Norge har vi en politikk som balanserer mellom valg som vi gjør i fellesskap gjennom stat og kommuner, og valg vi gjør som enkeltpersoner. Dette gir både økt trygghet og økt frihet for mange. Vi kan diskutere hvor balansepunktet skal ligge, men det er svært få i Norge som mener at vi ikke trenger en kombinasjon av felles valg og individuell frihet.

 

«Medisinsk cannabis»

USA har en del år hatt ordning med såkalte «medisinsk cannabis» i en god del stater, forstått som anledning til å kjøpe og røyke marihuana med helsebegrunnelse. Det rapporteres om at slike begrunnelser ofte kan være høyst overfladiske, uten medisinsk vurdering eller diagnose. Dette har etablert et inntrykk av at cannabis er et vanlig, ufarlig og til dels helsebringende stoff. I Norge har vi heldigvis fulgt de vanlige regler for testing, godkjenning og salg av medisiner, også for medikamenter som er basert på cannabis. I 23 delstater i USA (juni 2014) kan hvem som helst i praksis kjøpe seg marihuana og si at de bruker det av medisinske grunner. I Norge har vi ett godkjent marihuana-preparat (Sativex), og det skrives ut på resept som del av medisinsk behandling.

 

I USA har man hatt et vedvarende høyt narkotikabruk gjennom mange år. Norge har hatt et vedvarende lavt forbruk, og i ungdomsgruppene har det vært en bemerkelsesverdig nedgang siden rundt år 2000. Straffepraksisen er en annen i USA enn hos oss. Her til lands er det i praksis ingen som sitter inne for bare bruk av narkotika, i USA er det mange. USA har en langt større fangebefolkning enn Norge, og forholdene i amerikanske fengsler kan være svært forskjellige fra våre hjemlige.