Av Kjetil Vesteraas, Daglig leder i Juvente
På ‘an igjen. Like forutsigbart som slaps i mars, og like kjipt, strømmer nå narkotikaentusiastene til landets kommentarfelt for å klappe hverandre på skuldrene og hylle hverandres overlegne kunnskap, fremtidsinnsikt og omsorg for medmennesker. Og like uimotsagt blir de stående, innlegg etter innlegg, med feil etter feil. Noen få tar til motmæle, som Mina Gerhardsen i Actis (som IKKE er en avholdsorganisasjon, nei, som om det uansett skulle diskvalifisere dem fra debatten…), og svaret fra tåka er personangrep og hets. Dette har nå spredt seg til aviskommentatorer og ledere. Sukk.
I motsetning til slaps i mars blir ikke narko-fanklubbens holdninger og meninger borte i løpet av en måneds tid. Snarere tvert imot, oppildnet av lyden i ekko-kammeret deres får de både pågangsmot og bekreftelse, og slipper å forholde seg til forstyrrende fakta, som gjerne blir presentert nøkternt og med forbehold. Og det er jo ikke noe morsomt.
Å velge en politikk som skaper mer lidelse er ikke edelt og flott og forbilledlig og progressivt. Det er å snuble inn en usikker framtid med et ræva utgangspunkt.
Da er det mye morsommere å strø om seg med floskler («krigen mot narkotika er tapt»), upresise banaliteter («alkohol er mye farligere enn cannabis») og regelrette feil («forbruket går ned i statene som har legalisert»). Disse gjentas og gjentas og gjentas, til selv enkelte politikere og andre kjøper fortellingen om en uunngåelig bevegelse mot legalisering, og Norge som en sinke i internasjonal narkotikapolitikk. Pisspreik.
Man klamrer seg til enkeltstudier med dårlig metodikk, mens man ler av den onde konspirasjonen bak studier som EMCDDAs rapporter. Linker til YouTube-videoer og High Times brukes som «bevis» for at gutta (og jentene) i røyken egentlig har rett, og at alle andre tar feil. I mellomtiden lures svært mange ungdommer, i mangel på annen informasjon, til å tro at cannabis er et ufarlig naturprodukt som bare gjør deg glad og kreativ (fordi «ingen har dødd av cannabisbruk», som om dødsfall er hovedproblemet med NOE rusmiddel).
Hva slags krystallkule disse folka sitter med skulle jeg gjerne visst. Påstanden om at deres standpunkter er «progressive» og «uunngåelige» og «fremtidsrettede» forutsetter at fremtiden er kjent, og at den også er noe vi passivt må tilpasse oss. Dumme meg, som trodde at framtiden var noe man skapte gjennom avgjørelser vi faktisk kunne ta selv! De later som om hele verden går i denne retningen, samtidig som at legalisering ikke egentlig er tema på den kommende UNGASS-konferansen og prosessen i regi av FN. Verden er ikke interessert i legalisering! «Fordommer og moralisme», roper narkoentusiastene. Nei. Kunnskap og verdivalg.
Verden er ikke interessert i legalisering!
Det ropes om store problemer med «kontrollskader» i «forbudsregimet». For vi kan jo ikke akseptere at fengslene fylles opp med unge mennesker som ikke har gjort noe annet galt enn å ta seg en rev? Enig. Så bra at vi ikke gjør det, da. Faktisk sitter det knapt noen fengslet i hele Europa for egen bruk og besittelse. De som har narkotikarelaterte dommer sitter altså ikke for en rev, men for import og salg i større skala. Og som regel er annen kriminalitet en stor del av dommene. Selv i USA, «narkokrigens» hjemland, er det under 1 % av fangene som sitter for besittelsesdommer, og det skyldes i all hovedsak «plea bargains», altså at man erklærer seg skyldig for mindre lovbrudd mot å unngå siktelse for mer alvorlige. Det finnes stater som henretter narkotikabrukere, men de landene har et generelt menneskerettighetsproblem (blant mange andre), og henretter folk for veldig mye forskjellig. Legalisering, selv i disse landene, vil altså ikke løse noen av underliggende problemene (at landene på mange områder suger). Brukere jages ikke i fengsel, verken i Europa eller USA. Greit?
Og, apropos USA, er ting helt strålende i Colorado? Nei. Det er faktisk nesten ingenting som går i riktig retning. Ulykker og kriminalitet går opp, forbruker øker, debutalderen går antakeligvis nedover (slik den gjorde i de australske delstatene som avkriminaliserte), det svarte markedet lever i beste velgående (fordi det ALLTID vil lønne seg å selge ting illegalt, det er derfor LOVLIGE legemidler og alkohol er et gigantmarked for smuglere), narkotika flommer inn i nabostatene og bruken av andre rusmidler (både alkohol og andre stoffer, både legemidler og andre) går opp. Vi har dermed antydningsvis en fasit på hva som skjer med legalisering, og det er de samme resultatene man konsekvent har hatt. Portugal gikk fra å ligge svært lavt på cannabisbruk blant ungdom, til å ligge omtrent på snittet i Europa. Bruken av såkalt «medisinsk cannabis» i USA (altså legalisering til omtrent alle som vil ha, mot at en lege finner på en begrunnelse og gir deg lisens) har ført til lignende resultater i en rekke delstater de siste 20 årene.
I USA er forbruket blant avgangselever i videregående 14 (!) ganger høyere enn i Norge
Hvordan går det da i stakkars Norge, som fortsatt har sin «bakvendte» politikk? Jo, vi har et av de laveste forbrukene i hele Europa, og dermed ett av de laveste skadenivåene. Kun 1,7 % av befolkningen har prøvd cannabis den siste måneden. En relativt stor andel har prøvd, men lar det bli med den ene gangen. Og hvorfor? Fordi det er forbudt, og folk flest er lovlydige. Dette beskytter særlig de mest utsatte og sårbare. Vi har lavt forbruk av de fleste andre rusmidler enn cannabis, også, alkohol inkludert. Disse tingene henger sammen; forbruket av alkohol øker når cannabisbruken øker, jf., igjen, Colorado. Rusmiddelbruk erstatter ikke rusmiddelbruk, like lite som at mer saus gjør at du spiser mindre biff. Ting henger sammen, og drar hverandre opp eller ned. I USA er forbruket blant avgangselever i videregående 14 (!) ganger høyere enn i Norge. At USAs legaliseringstrend skulle være noe å kopiere faller på sin egen urimelighet.
Cannabisbruk skader. Det er det ingen tvil om. De mest alvorlige skadene er ikke fysiske, og selv om cannabisutløste psykoser og schizofreni ikke akkurat er en myte, men harde fakta, så er likevel det mest bekymringsfulle at så mange som bruker cannabis faller ut av utdanning og arbeid. Dette har enorme følgeskader for et ungt menneske, og påvirker hele livsløpet. Hele livet, med lav sjanse for arbeid, lavt inntektsnivå, dårlig helse og høy risiko for alvorlige psykiske problemer. Hvor mange slike tilfeller skal vi akseptere for at en ørliten gruppe skal få røyke gresset sitt med lavere risiko..? For de som har sett disse skadene på nært hold vil jeg tro at toleransen er lav. 17 % av dem som røyker flere enn fem ganger blir avhengig. Ufarlig my ass. Å ville ha mer av dette er ikke humant. Å velge en politikk som skaper mer lidelse er ikke edelt og flott og forbilledlig og progressivt. Det er å snuble inn en usikker framtid med et ræva utgangspunkt.
Kan noen forklare meg hvorfor det å redusere den juridiske risikoen for middelklassens liksom-rebeller magisk skal skape en bedre rusomsorg for de utslåtte menneskene nederst i Karl Johan?
Dette er viktig, folkens! Det er viktig, fordi NOE i norsk narkotikapolitikk fungerer strålende, og narkotikaentusiastene ønsker å fortelle dere at politikken er en katastrofe. Hovedpoenger er lavt forbruk og lavt skadenivå, det har vi i all hovedsak fått til. Og før noen kommer trekkende med de mange overdosedødsfallene vil jeg bare si to ting; for det første har blant andre FHI forklart hvorfor vi har såpass mange dødsfall, og den viktigste grunnen er injeksjonskulturen. For det andre; hva i huleste har legalisering av cannabis med heroinbruk å gjøre? Var det ikke slik at cannabis IKKE var et gateway-drug, eller har fanklubben ombestemt seg? Kan noen forklare meg hvorfor det å redusere den juridiske risikoen for middelklassens liksom-rebeller magisk skal skape en bedre rusomsorg for de utslåtte menneskene nederst i Karl Johan? Vi har store feil og huller i rusomsorgen. INGEN av disse tettes ved å plassere flere mennesker i risikosonen for problembruk av rusmidler. Ingen.
Kort oppsummert; jeg er dritt lei av å se tåpelige påstander gå på repeat, krydret med personangrep og vikarierende argumenter, og at dette får dominere en debatt om et ekstremt viktig folkehelsepolitisk spørsmål. INGEN foreldre har så vidt meg bekjent etterlyst MER narkotika i miljøet til sine barn. Jeg tviler på at det er horder av ungdommer som synes det er for lite narkotika blant vennene sine. 80 % av befolkningen støtter forbudet til tross for en massiv kampanje en liten gruppe entusiaster har kjørt over lang tid, og til tross for lite organisert og kvalitetssikret informasjon om temaet. Vi MÅ beholde det som virker i norsk narkotikapolitikk, og fikse det som mangler (som f.eks. ettervern og rehabilitering). Å kaste ut de viktigste virkemidlene i folkehelsearbeidet for at samfunnet skal tilpasses noen få menneskers preferanser ville blitt møtt med latter på nesten alle andre områder. Norsk kultur er blant annet å «ta en for laget», at de fleste tilpasser seg litt for at andre skal få slippe lidelse, slik vi gjør med Vinmonopol, aldersgrenser, reklameforbud osv. Solidaritet, kalles det også. Det er ikke noe å skamme seg over, men noe å være stolt av. Vi er et samfunn som tar oss av hverandre, vi overlater ikke et mindretall til en grusom skjebne fordi de som takler risikoen kan velge å drite i dem. Vi forholder oss til trafikkreglene, fordi det gjør trafikken tryggere for alle. Fint, det!
Å kaste ut de viktigste virkemidlene i folkehelsearbeidet for at samfunnet skal tilpasses noen få menneskers preferanser ville blitt møtt med latter på nesten alle andre områder
Å være rustet for fremtiden er progressivt. Barn og unge i Norge trenger ikke flere rusmidler for å møte en usikker fremtid. Vi trenger at de bevarer så mye som mulig av sine evner, og utnytter dem på best mulig måte. Heldigvis er det ingen «legaliseringsvind» som blåser over landet vårt nå, selv om en liten gruppe hoster så høyt de kan. Om det skal forbli sånn krever det at de mange, mange som ikke ønsker en slik utvikling sier fra, til andre i ditt sosiale nettverk, på jobb eller skole, i organisasjonslivet eller idretten. At de tar med seg kunnskap inn i diskusjonene. Cannabis er et skadelig stoff, med høy avhengighetsrate og stor effekt på både fysisk og psykisk helse. Økt tilgjengelighet og lavere pris gir ikke mindre av dette, men mer (på samme måte som for absolutt alle andre varer). En politikk som gir mer lidelse er ikke human, uansett hvor mange honnørord og floskler som drysser ut av tåka. Nok.
Takk for meg.