Bør ikke heroinavhengige kunne få stoff av staten, slik andre får medisiner når de er syke?
De gjør det. LAR – legemiddelassistert rehabilitering – ble innført i Norge i for 20 år siden. Dette er en substitusjonsbehandling der pasientene får langtidsvirkende opioider – metadon og buprenorfin (subutex) – for å holde abstinenssymptomene unna. Det er en behandling av symptomene som ikke kurerer avengigheten. Behandlingen er derfor i prinsippet livslang.
Grunnen til at det er de syntetiske opioidene metadon og buprenorfin, og ikke heroin, som benyttes i behandlingen, er hovedsaklig at disse preparatene har lang virkningstid og at det derfor for pasientene er tilstrekkelig med ett besøk på behandlingsstedet per dag. Heroin har derimot en kortvarig virkning, allerede etter 4-6 timer begynner abstinensplagene å sette inn igjen. Ved heroinassistert behandling er det derfor nødvendig med 2-3 besøk daglig på behandlingsstedet.
Men mange tar likevel til orde for at også heroin bør benyttes, og særlig til de pasienter som har vist seg ikke å kunne dra nytte av substitusjonsbehandlingen i dagens LAR.
Det er liten grunn til å være prinsipiell motstander av heroinassistert behandling
En gruppe bestående av Helge Waal og Thomas Clausen fra Senter for rus- og avhengighetsforskning (SERAF) og Christian Ohldieck fra Avdeling for rusmedisin ved Haukeland universitetssykehus publiserte denne uken rapporten Heroinassistert behandling – Et svar på dagens utfordringer i Norge? som tar for seg kunnskapsgrunnlaget for såkalt Heroinassistert behandling (Heroin assisted treatment – HAT) og er ment brukt i vurderinger av behandlingsbehov og prioriteringer.
Forfatterne baserer rapporten på en gjennomgang av fire kategorier dokumentasjon fra de 8 land som har prøvd ut denne formen for behandling: Metastudier, RCT-studier, kliniske studier med før-under perspektiv samt nasjonale rapporter fra land som har tatt i bruk herionassistert behandling.
Behandlingen blir gjennomført i dagåpne sentre hvor pasientene kommer 2-3 ganger daglig, i tillegg til at de får med en dose metadon i tilfelle nattlige abstinenser. Heroinet blir vanligvis satt med sprøyter (i motsetning til de to andre opioidene), og på grunn av mulige komplikasjoner må derfor sentrene ha medisinsk personell.
Av slike grunner er heroinbehandlingen vesentlig mer kostbar enn med metadon eller buprenorfin (LAR) og i alle de 8 landene brukes bare dette tilbudet til de som er vanskelige å nå eller vanskelige å behandle. Enten ved at heroin er en tilleggsmedisin eller som et nytt tilbud til den gruppen som ikke har nytte av de to andre opioidene.
heroinassistert behandling bør først vurderes etter at et optimalt fungerende og tilstrekkelig finansiert LAR-system er opparbeidet
I og med at dette ikke er kurativ behandling, er suksessfaktorene blant annet hvor lenge pasientene blir værende i programmene (LAR og HAT), og i hvilken grad de bruker illegal heroin under behandlingen. Rapporten konstaterer at heroinassistert behandling reduserer bruk av illegal heroin og dermed også mindre kriminalitet. De tilskriver dette strukturen i behandlingen, med flere daglige besøk på behandlingssenteret som regulerer livsførselen og gir bedre psykososial oppfølging. Noe som også kan oppnås på andre måter, og spesielt i LAR, ifølge forfatterne.
Rapporten fastslår at HAT stiller store krav til brukerne, mange vil falle utenfor pågrunn av sammensatt rusbruk eller psykiske og somatiske plager. Ikke minst vil tilbudet bare gjelde de som bor i umiddelbar nærhet av et slikt senter gitt at det vil være behov for oppmøte 2-3 ganger per dag.
Forfatterne skriver at “er liten grunn til å være prinsipiell motstander av heroinassistert behandling, men tiltaket fremstår i dag som prematurt og vil i alle fall medføre feil prioritering av sparsomme ressurser”.
De peker på at det er store uløste oppgaver og forbedringspotensial i dagens LAR som bør gjennomføres først. Dette gjelder blant annet “lavterskeltilbud” (at man ikke trenger henvisning, ikke krav om rusfrihet etc) og tilgang på langtidsvirkende morfin (som i dag som i dag er begrenset på grunn av pris).
Rapporten konkluderer med at heroinassistert behandling “bør først vurderes etter at et optimalt fungerende og tilstrekkelig finansiert LAR-system er opparbeidet” og det i alle fall bør “gjennomføres en grundig utredning av hvilke problemer heroinassistert behandling skal løse eller lindre i Norge, og hvordan behandlingen eventuelt kan tilpasses eksisterende behandlingsapparatet og finansieres i et langsiktig perspektiv.”