FARC-geriljaens nær 7000 soldater er nå samlet i 26 demobiliariseringssoner fordelt over hele landet, der de forbereder overlevering av våpnene til FN og den endelige overgangen til et sivilt liv.
Geriljaen har de siste 10-15 årene hatt tilhold i de perifere deler av Colombia. Ikke bare har den vært en betydelig maktfaktor – mange steder har den hatt den reelle makten. Statens institusjoner er svake og ofte helt fraværende i disse rurale strøkene.
Denne territorielle kontrollen er ikke bare en forutsetning for å kunne eksistere som væpnet gruppe i strid med statens voldsmonopol, det er også en forutsetning for å kunne drive med økonomiske aktiviteter – i hovedsak illegale – for å finansiere virksomheten. Etter at geriljaen sluttet med kidnapping i 2012 – et krav fra president Santos for å innlede fredsforhandlinger – har dette hovedsaklig vært ulovlig gruvedrift (for det meste gull) og kokainproduksjon. Til dels har geriljaen selv vært direkte involvert i disse aktivitetene, men i stor grad har den beskattet andre aktører som har fått tillatelse til å drive i områdene geriljaen kontrollerer.
Se også: Voldsom økning i kokainproduksjon i Colombia
Når geriljaen nå har trukket seg ut av områdene de inntil nylig har kontrollert, var det en forutsetning i fredsavtalen at områdene skulle inntas og sikres av den colombianske hæren. Dette gjøres, men for lite og for sent. Konsekvensen er at andre væpnede, kokainfinansierte grupper, nå har inntatt flere av disse områdene. Dette gjelder de to største gruppene, geriljaorganisasjonen ELN og den paramilitære Autodefensas Gaitanistas de Colombia, AGC (som av myndighetene kalles Clan del Golfo, og på folkemunnne kalles “Los Urabeños), men det gjelder også flere dusin andre grupper med narcos eller neoparamilitære grupperinger som myndighetene omtaler som bacrim (etter bandas criminales).
Noen av disse gruppene er imidlertid såkalte farcrim, dessertører fra FARC som har valgt å fortsette med illegale aktiviteter på egen hånd. Dette gjelder hele 1. front som holder til i fylket Guaviare, men også grupper av geriljasoldater i flere andre fronter har hoppet av fredsprosessen for å fortsette på egen hånd.
Colombias to andre geriljagrupper, ELN og EPL rapporteres begge å ha ekspandert kraftig de siste par årene. Sistnevnte, som man antok var utradert da lederen Megateo ble drept for halvannet år siden, anslå nå å ha flere hundre medlemmer bare i «hjemfylket» Norte de Santander, og rapporteres å være i full ekspansjon til andre fylker.
Flere geriljasoldater har også latt seg rekruttere de til paramilitære gruppene. Blant annet er det kjent at AGC tilbyr en månedslønn på 1,8 millioner pesos for å rekruttere FARC-medlemmer, noe som er langt over det de vil motta i den toårige overgangsperioden som ligger i fredsavtalen (i henhold til avtalen vil demobiliariserte FARC-medlemmer motta en månedslønn på 620 000 pesos i to år, pluss en engangsutbetalig på 10 milllioner pesos til oppstart av egen virksomhet).
Se også: Kokain-boom i USA: Én million prøvde stoffet for første gang i fjor
Når disse ulike kriminelle gruppene nå ekspanderer inn i FARC sine tidligere territorier, skjer dette ved to mekanismer: For det første er det regelrette kamphandlinger mellom de ulike gruppene. Dette ser man tydeligst i Chocó-fylket på Stillehavskysten der kamper mellom ELN og AGC har drevet 3500 mennesker på flukt bare så langt i 2017. I Tumaco helt sør på Stillehavskysten fører en utbrytergruppe fra FARC, en lokal bacrim ved navn Nuevo orden (Ny orden) og AGC en blodig kamp om kontrollen over den lukrative utskipingshavnen for kokain, også her med den konsekvens at sivilbefolkningen drives på flukt i stort antall.
Men kontrollen over disse territoriene dreier seg ikke kun om militær kontroll, den sosiale kontrollen over sivilbefolkingen er en forutsetning for å holde på makten. I 2016 ble 116 sosiale ledere drept (tallene varierer noe da “sosial leder” ikke er et entydig begrep), og 25 de første to månedene av 2017. Man antar at de fleste av disse har blitt drept av paramilitære grupper eller andre som ønsker å kontrollere regionene.
Mange av de drepte lederne har vært aktive i miljøsaker mens andre har arbeidet for gjennomføringen av fredsavtalen, blant annet ved å arbeide for at bøndene skal slutte med kokadyrking og satse på legale vekster med støtte fra myndighetene (som for eksempel José Yeimer Cartagena som ble torturert og drept den 10 , januar). Andre igjen har vært ledere som står i bresjen for tilbakelevering av jorden som ble stjålet fra småbøndene av paramilitære (og senere videresolgt til store landeiere) da kokainkrigen var på sitt blodigste i årene rundt årtusenskiftet.
Andre derimot har bare gjort seg skyldig i den forbrytelse det er å bo i et område der en annen kokainfinansiert gruppe tidligere har hatt kontrollen (i dette tilfellet FARC). Nye grupper som rykker inn likviderer da gjerne vilkårlige personer som har ledende posisjoner i samfunnet – enten på grunn av kunnskapen og kontaktene de har, eller som en rent symbolsk handling for å så skrekk i befolkningen og vise hvem som er de nye herskerne.
Drapene og fordrivingen bidrar dessuten til å svekke oppslutningen om fredsprosessen i befolkningen. Ytterste høyre i Colombia under ledelse av tidligere president Álvaro Uribe har i flere år arbeidet for å stanse fredsprosessen, og mulighetene for at denne bevegelsen kommer til makten i neste års presidentvalg er nå betydelig styrket med denne eskaleringen i vold mot sivilbefolkningen.