av Dag Endal, Forut
Sluttdokumentet om narkotikapolitikk fra UNGASS-konferansen er en god plattform for FNs og medlemslandenes arbeid med narkotikapolitikk fra mot 2019. Dette var kanskje det mest gjennomgående temaet i innleggene på FN-møtet om narkotikapolitikk som startet mandag. Kanskje også det mest overraskende, i og med at dette er et underliggende stridstema.
FNs medlemsland er igjen samlet for å diskutere narkotikapolitikk på høyeste nivå, ett år etter UNGASS-konferansen i New York. Denne gangen er det Wien som er møtestedet, og temaet nå er hva medlemslandene skal gjøre «post-UNGASS», dvs. fram mot nytt toppmøte i 2019 for å redusere narkotikaproblemene.
Se også: Hva kom egentlig ut av UNGASS-prosessen?
Første dagen fikk rundt 50 talere fra medlemsland og regionale grupper sjansen til å signalisere hva de vil prioritere etter UNGASS og fram mot 2019. Det knytter seg alltid spenning til hvilke tema som blir tatt opp, og like mye til hva som ikke blir sagt. Nyansene er ofte små, helt ned til valg av enkeltord, men den symbolske og politiske betydningen kan være stor.
Ungass-dokumentet bringer inn nye perspektiver: Helsedimensjonen ved narkotikaproblemet, respekt for menneskerettigheter og kjønnsperspektivene
Å trekke de store linjene ut av en sammenhengende talestrøm på sju timer, der man heller ikke rekker å høre alt, er alltid risikabelt. Men skal man likevel gjøre et forsøk på noen hovedpunkter, må det første være at mange land og grupperinger framhevet sluttdokumentet fra UNGASS som den nye felles plattformen for FN på narkotikaområdet.
Norge var et av landene som uttrykte dette aller klarest gjennom innlegget som ble holdt av statssekretær Frode G. Hestnes fra Helse- og omsorgsdepartementet. Hestnes sa at UNGASS-dokumentet er den mest oppdaterte og mest framtidsrettede narkotikadokumentet i FN. Norge ønsker derfor dette dokumentet som plattform for FNs narkotikaarbeid framover. Han appellerte til medlemslandene om kritisk å evaluere det som har vært gjort og være åpne for forbedringer.
De som framhevet UNGASS-dokumentet som den nye gullstandarden, viste til at dette er en tekst som alle medlemsland sluttet seg til. Den er faglig oppdatert, og den bringer inn nye perspektiver som mange FN-land er opptatt av: Helsedimensjonen ved narkotikaproblemet, respekt for menneskerettigheter, kjønnsperspektivene samt at dokumentet har en helhetlig og balansert tilnærming til forebygging og behandling av narkotikaproblemer.
Samtidig illustrerte innleggene at handlefriheten innenfor UNGASS-dokumentet er stor og at landene naturlig nok vektlegger ulike sider av denne menyen, ut fra nasjonale forhold og politiske retninger.
Det er lett å undervurdere de forbedringene som ligger i UNGASS-dokumentet fra 2016 i forhold til den politiske erklæringen fra 2009. Men mange land benyttet anledningen til å framheve at det er vesentlige forbedringer som er oppnådd på disse årene og at det var enighet om UNGASS-konklusjonene. En del land er ikke like begeistret over den nye enigheten fra UNGASS og vil tviholde på 2009-dokumentet, men mest i form av spill bak kulissene.
Statssekretær Hestnes viste også til at narkotikapolitikken nå må samspille med FNs bærekraftmål
Det var også mange land som berørte – og avklarte – et annet underliggende stridstema i FN, nemlig rollen om FNs narkotikakonvensjoner skal spille og hvor makten på dette området skal ligge; i New York eller i Wien. Gjennomgående ble det understreket at de tre konvensjonene fortsatt skal være hjørnesteinen i det internasjonale narkotikasamarbeidet, og den politiske styringen av samarbeidet skal skje gjennom Commission on Narcotic Drugs, som ligger i Wien.
Arbeidet med post-UNGASS ledes nå av Norge og vår ambassadør i Wien, Bente Angell-Hansen. Norge setter betydelige ressurser inn på å fylle det vervet og nyter stor respekt for måten ambassadør Angell-Hansen leder CND-arbeidet på. Hun benytter samtidig anledningen til symbolsk markering av noen norske hjertesaker. Ambassadøren valgte å la ungdommen og sivilsamfunnet være blant de aller første talerne da CND-møtet ble åpnet, foran prinsesser, statsråder, ambassadører og andre høyheter. Ikke helt vanlig i FN, for å si det forsiktig.
I det norske innlegget som statssekretær Hestnes holdt, ble for øvrig sivilsamfunnets betydning i narkotikapolitikken framhevet. Han viste også til at narkotikapolitikken nå må samspille med FNs bærekraftmål, at det er tid for å lage mer presise og dekkende målestokker og gjennomføre mer systematiske evalueringer av resultater.
Se også: Dag Endals tale i FNs generalforsamling (UNGASS 2016)
Norge brukte anledningen i Wien til å gjenta at vi er skuffet over at UNGASS-konferansen ikke kunne enes om en formulering mot bruk av dødsstraff i narkotikapolitikkens navn. Dette er et tema som Norge gjentar i alle sammenhenger, men som er gjennomgående i hele FN-systemet og som ikke blir løst på narkotikakonferanser.
En viktig symbolsk begivenhet fant sted ved åpningen av årets CND. Generaldirektøren i Verdens helseorganisasjon (WHO), Dr. Margaret Chan, holdt en av de første talene og pekte på helsedimensjonen i narkotikapolitikken og det nye samarbeidet som er etablert mellom WHO og CND og FNs narkotikakontor (UNODC). Det burde ikke være en begivenhet at to FN-organer sier de skal samarbeide, men i denne sammenhengen er det nettopp dét.
Det har i alle år vært et skisma mellom WHO og UNODC, både faglig, politisk og organisatorisk. Aldri tidligere har WHO-ledere hatt en prominent posisjon på CND-møter. Dette har vært under forandring gjennom UNGASS-prosessen, og forandringen er blitt tydelig markert de siste ukene. Først med signering av en samarbeidserklæring mellom UNODC og WHO for bare noen dager siden og nå gjennom Dr. Chans tale på CND-møtet her i Wien. Aldri før har en generaldirektør i WHO stått på CNDs talerstol.
I FNs narkotikaarbeid skal man aldri undervurdere de mulige store politiske implikasjonene av det som kan oppleves som små symbolske markeringer.