Siden det moderne kokainmarkedet vokste frem i USA mot slutten av sekstitallet, har Colombia vært verdens ledende produsent av kokain. Lenge ble kokainet produsert av kokablader (eller et lett prosessert produkt som kalles kokapasta) fra Peru, men siden 90-tallet har colombiansk kokain vært utvunnet fra koka som også er dyrket i Colombia.
Veksten i kokadyrking i Colombia hadde sammenheng med at illegale væpnede grupper som hadde territoriell kontroll de i de perifere deler av landet begynte å involvere seg i den lukrative virksomheten. Dette gjaldt geriljagrupper som FARC og ELN, og ulike paramilitære grupper som senere skulle slå seg sammen i organisasjonen AUC. Disse nye aktørene var medvirkende til at de colombianske kokainkartellene i Medellin og Cali etterhvert mistet kontroll over kokainproduksjonen i Colombia.
Den territorielle kontrollen gruppene trengte, kunne bare oppnås hvis de kontrollerte sivilbefolkningen i territoriene. Slik ble Colombias landsbygdbefolkning militære mål i konflikten
Der kokainkrigen i Colombia frem til midten på 90-tallet hadde dreid seg om Pablo Escobars narkoterrorisme mot staten og sivilbefolkningen, med anslagsvis 4000 dødsofre, skulle denne utviklingen med kokadyrking i Colombia ta krigen ut på den fattige landsbygda. Nå var det gerilja og paramilitære som slåss om kontroll over kokainressursene: kokamarker og laboratorier, og ikke minst trygge transportruter for å frakte våpen og regulerte kjemiske ingredienser til kokainproduksjonen inn i landet, og det ferdige produktet ut.
Men krigen foregikk i liten grad dem imellom. Den territorielle kontrollen gruppene trengte, kunne bare oppnås hvis de kontrollerte sivilbefolkningen i territoriene. Slik ble Colombias landsbygdbefolkning militære mål i konflikten: Hvis de paramilitære mistenkte en familie eller et lite samfunn for å ha hjulpet geriljaen med mat eller informasjon, ble de utsatt for grusomme represalier som massakrer, voldtekter og tortur. Det samme samfunnet kunne i neste omgang bli anklaget av geriljaen for det samme, og blir ofre for nye represalier også fra det holdet.
Over 200 000 mennesker ble drept i denne perioden og flere titusener ble “forsvunnet”. En stor del av de overlevende flyktet. Mer enn 6 millioner mennesker rømte inn til de store byene, og Colombia ble det land i verdens med flest internt fordrevne.
Et
Et av de hundretusener forlatte gårdsbruk i Colombia.
Etter at den paramilitære organisasjonen demobilariserte i årene 2003-2006, har det – i hovedtrekk – vært FARC-geriljaen som har kontrollert kokamarkene og fremstillingen av kokapasta, mens ulike neoparamilitære grupper (som myndighetene kaller BACRIMs etter Bandas Criminales) har stått for videreforedlingen til kokain og påfølgende eksport.
Demobiliariseringen var kun ett av 6 punkter i fredsavtalen, de øvrige 5 tar sikte på å endre forholdene som utgjør de grunnleggende årsakene til konflikten
I 2012 innledet colombianske myndigheter fredsforhandlinger med FARC-geriljaen, og en fredsavtale ble endelig underskrevet den 26. september 2016. I juli året etter leverte FARC inn sine siste våpnene til FN, og en 52 år lang krig var over.
Mens en annen er i ferd med å starte. BACRIM-gruppene og andre geriljagrupper som ELN og EPL søker å rykke inn og fylle tomrommet som FARC etterlot i territoriene de kontrollerte. Demobiliarisering av FARC var i seg selv ingen løsning på krigen i Colombia.
Så er da også demobiliariseringen kun ett av 6 punkter i fredsavtalen. De øvrige 5 punktene tar sikte på å endre forholdene som utgjør de grunnleggende årsakene til konflikten. Colombia er et dysfunksjonelt demokrati med svært høye nivåer av ren politisk korrupsjon eller den noe mer legale varianten, klientilisme. Forskjellene i landet, som målt ved GINI-indeksen, er blant verdens høyeste, og spesielt gjelder dette forskjellen mellom det urbane og det rurale Colombia.
Utviklingen av landsbygda har vært systematisk neglisjert i hele landets historie; infrastuktur, næringsliv, helsetjenester, utdanningstilbud og ordensmakt har i stor grad vært fraværende. Dette tomrommet har væpnede grupper visst å fylle; mange steder er det gerilja og paramilitære som har den egentlige makten. Denne lovløsheten har igjen blokkert den utvikling som kunne ha funnet sted. En ond spiral.
Tropiske frukter er en av satsingsområdene i den alternative utviklingen på landsbygda.
De grunnleggende punktene i fredsavtalen er derfor en “demokratisk åpning” ved å stimulere til politisk deltakelse; en såkalt “integrert rural reform” med en strukturell transformasjon av landsbygda; og en løsning på problemet med produksjon av illegale rusmidler (som i hovedsak betyr kokain).
Mens tidligere strategier for å redusere kokaøkonomien altså har vært basert på eliminering av kokadyrking ved maktbruk eller urealistiske kampanjer, er den nye strategien basert på en transformasjon av landsbygda.
Det siste problemet har Colombia tradisjonelt søkt å komme til livs ved fjerning av kokaplanter med makt, enten ved manuell kokarydding eller ved sprøyting av kokamarkene med ugressmiddel. Den manuelle ryddingen er blant landets farligste jobber på grunn av landminer og snikskyttere, og har blitt kraftig redusert det siste tiåret. Sprøytingen med ugressmiddel har også blitt gravis redusert som følge av den skadelige effekten på mennesker og økosystemer, og i 2015 gikk Colombia helt vekk fra slik sprøyting.
Det har også vært gjort mange forsøk på å stimulere bøndene til å gå vekk fra kokadyrking og satse på lovlige alternativer, såkalt “crops substitution”. Erfaringene har vært heller dårlige, blant annet på grunn av manglende vanningssystemer og agronomisk veiledning, kortsiktige støtteordninger og mangelfull tilgang til kreditt (ofte som følge av manglende formalisering av landeierforholdene på landsbygda).
Men den viktigste utfordringen har vært manglende eller elendige veier for å få produktene frem til markedene. Fraværet av statlige institusjoner har også gjort at de væpnede gruppenes kontroll har forhindret bøndene fra å satse på legale alternativer.
Mens tidligere strategier for å redusere kokaøkonomien altså har vært basert på eliminering av kokadyrking ved maktbruk eller urealistiske kampanjer for å få bøndene til å legge om til andre aktiviteter, er den nye strategien basert på en transformasjon av landsbygda.
Fokuset er altså skiftet fra “erradicación de cultivos ilícitos” (utrydding av illegale vekster) til “erradicación de pobreza” (utrydding av fattigdom).
«La chiva» er fremdeles det viktigste transportmiddel for både mennesker og varer mange steder på landsbygda.
De viktigste tiltakene som skal settes ut i livet i den integrerte rurale reformen er:
- Statlig tildeling av eiendom til jordløse bønder. I dag eier 1% av landeierne 60% av den dyrkbare jorda.
- Subsidier og kreditt for kjøp av jord
- Formalisering av eierforhold til jorda
- Tilbakelevering av jord som ble stjålet under krigen de siste tiårene (rundt 6,6 millioner hektar, tilsvarende det samlede areal av Hedmark, Oppland og Buskerud)
- Etablering av et system for takstsetting og beskatting av jord for å unngå at gårder bare brukes som investering i eiendom uten aktiv drift. Bare 30% av landets jordbrukseiendommer utnytter fullt ut sitt potensial i dag.
- Utbygging av veinettet. Colombia anslås å ligge flere tiår etter sammenlignbare land i Latin-Amerika som følge av manglende investeringer o vedlikehold som følge av krigen.
- Utbygging av vanningssystemer
- Utbygging av elektrisitetsnettet og vannforsyning (mange kommuner i Colombia har ingen av delene i dag)
- Etablering eller forbedring av helsetilbudet i rurale samfunn
- Etablering eller forbedring av skoletilbudet i rurale samfunn
- Teknisk assistanse til jordbrukerne
- Kreditt- og subsidieordninger til jordbrukere
- Utvikling av logistikk- og markedsføringstjenester for at jordbrukerne skal kunne omsette produktene mer effektivt og med høyere fortjeneste
- Formalisering av arbeidsforholdene på landsbygda
I de bratte fjellsidene er det en kamp å holde veiene åpne i regntiden med stadige ras.
I en situasjon der alt dette har vært helt eller delvis fraværende, har landsbygdbefolkningen vært henvist til å overleve som best de kunne – ofte i illegale bransjer. Enten med illegale produkter, som kokain, eller med legale produkter som utvinnes illegalt, som tropisk tømmer og mineraler.
Spesielt har illegal gullutvinning vært den viktigste aktiviteten i tillegg til kokain for kriminelle bander og fattige bønder. 60% av gullet som utvinnes i dagbrudd i Colombia utvinnes illegalt for å unngå offentlige reguleringer og krav. En økning i gullprisen har resultert i redusert kokainproduksjon – og vice versa.
Det inngås avtale med det enkelte kokadyrkende samfunn om frivillig substituering av kokaplantene med legale vekster i bytte mot økonomisk støtte over to år til omleggingen
Med tiltakene i den integrerte rurale reformen er håpet at både kokadyrking og illegal gullutvinning vil reduseres kraftig til fordel for tradisjonelle jordbruksaktiviteter. Fredsavtalen spesifiserer en plan for fjerning av kokamarkene: Integrert nasjonalt program for substituering av planter med illegal bruk, PNIS (Programa Nacional Integral de Sustitución de Cultivos de Uso Ilícito).
Denne planen er basert på at det inngås avtale med det enkelte kokadyrkende samfunn om frivillig substituering av kokaplantene med legale vekster i bytte mot økonomisk støtte over to år til omleggingen. Overfor kokadyrkere som ikke ønsker å inngå en slik avtale, eller som bryter den uten skjellig grunn, vil myndighetene, etter nærmere dialog med den det gjelder og med lokalsamfunnet, reagere med manuell fjerning av kokaplantene.
Støtten kokadyrkerne har krav på i omleggingsperioden løper over to år og utgjør totalt 36 millioner pesos (ca. 100 000 koner). Det første året mottar de drøyt 24 millioner pesos som er likelig fordelt på støtte til livsopphold og støtte til etablering av et “produktivt prosjekt” som er inntektsbringende på kort sikt (som f.eks. hønseoppdrett). Det andre året er støtten på knapt 12 millioner og skal gå til “produktive prosjekter” med lengre tidsperspektiv som først vil generere inntekter på to års sikt eller mer.
Det anslås at vel 132 000 familier vil motta slik støtte og at dette vil resultere i reduksjon i kokadyrking med 118 000 hektar. I 2017 planlegger myndighetene å fjerne de første 50 000 hektar koka med slik subsituering og per juli 2017 har 75 000 familier inngått en slik avtale.
Utfordringene gjennomføringen av denne planen står overfor er formidable. Men Colombia har ikke noe alternativ. De fleste analytikere er enige om at det vanskelig kan bli noen reell fred i Colombia så lenge den ekstreme fattigdommen og underutviklingen på landsbygda består.
