Volden og korrupsjonen narkotikatrafikken medfører er et av det 21. århundres store globale samfunnsproblemer.
Narkotikarelatert vold kan klassifiseres i tre kategorier: Den ene er psykofarmakologisk vold, som er den som utløses av selve bruken, for eksempel kan stoffer som kokain og amfetamin være agresjonsutløsende. Den andre er økonomisk vold, altså vold som oppstår i forbindelse med at brukerne begår kriminalitet for å få tilgang til stoff. Den tredje katgorien kalles systemisk vold, og er knyttet til narkotikatrafikkerende gruppers bruk av vold innad, seg i mellom eller overfor samfunnet for å kontrollere den kriminelle virksomheten. Det er denne tredje kategorien vi skal se på her.
Fenomenet er sammensatt. Mange steder kjemper karteller og annen narkomafia en blodig kamp om kontrollen over markeder, transportruter og territorier. Andre steder kan det være væpnede grupper som er drevet av ideologi eller religion som søker å ta makten i et land – som kommunistisk gerilja i Colombia eller islamistiske organisasjoner i Afghanistan – og som fiansierer kampen med narkotikainntekter. Slik fører narkotikatrafikken ofte til at eksisterende væpnede konflikter får større omfang og lengre varighet.
NARKOTRAFIKKENS SAMFUNNSKONSEKVENSER
Mindre kjent er kanskje effekten disse gruppene har på samfunnet de opererer i. En såkalt DTO (drug trafficking organization) er avhengig av at omgivelsene utgjør en minst mulig trussel mot gruppens illegale aktiviteter. Ved en kombinasjon av vold/trusler om vold og korrupsjon/bestikkelser (plomo o plata – bly eller sølv) blir samfunnets institusjoner korrumpert.
Representanter for politi, militære og tollvesen havner på mafiaens lønningsliste – eller likvideringslister; det samme gjør politikere og offentlige byråkrater. Økonomier ødelegges av at næringslivet brukes til hvitvasking av inntekter. Befolkningen i samfunnene tvinges til lojalitet mot de kriminelle samtidig som de brukes til rekruttering av kanonføde og stoffbrukere.
Narkotrafikken er et alvorlig hinder for utvikling i mange samfunn. Det er utvikling i revers som gjør samfunnene stadig mer sårbare for narkotikatrafikk og annen kriminalitet.
NRK Ytring: I narkovoldens rike
HVA KAN GJØRES MED NARKOTIKAPOLITIKKEN FOR Å REDUSERE DISSE PROBLEMENE?
Noen foreslår avkriminalisering av narkotika. Avkriminalisering i denne sammenheng betyr at bruk og besittelse til eget bruk ikke lenger vil være en forbrytelse. Men det vil fremdeles være de kriminelle som står for produksjon og salg. Det kan på den ene siden føre til at flere rusavhengige søker hjelp og lykkes med å stanse bruken, og på den andre kan det føre til en økning av rekreasjonsbrukere siden det ikke lenger vil være noen fare for å bli arrestert. Men det vil uansett være narkomafiaen som fortsetter som leverandør.
Annerledes er det med forslag om legalisering. Slik dette begrepet benyttes i debatten, vil både produksjon, transport og salg av visse stoffer da bli lovlig.
Hovedproblemene for de hardest rammede produksjons- og transittlandene er imidlertid “tunge stoffer“ som kokain, heroin, metamfetamin og syntetiske opiater som fentanyl.
Ofte dreier debatten seg om legalisering av cannabis. Dette vil kunne redusere kriminaliteten i konsumentlandene – forutsatt at staten lykkes med å prise ut de kriminelle og at disse heller ikke erstatter cannabissalget med omsetning av andre illegale stoffer. I produksjons- og transittlandene vil det ha så godt som ingen effekt. Verken Sør- og Mellom-Amerika eller Asia eksporterer cannabis til de rike konsumentlandene i Europa og Nord-Amerika.
Mexico har hatt en viss eksport av cannabis til USA, men denne eksporten er i ferd med å bli erstattet av heroin og syntetiske opioder etter legaliseringen av cannabis i flere delstater i USA.
Hovedproblemene for de hardest rammede produksjons- og transittlandene, som Colombia og Afghanistan, Honduras og Venezuela, Mali og Guinea-Bissau, er imidlertid “tunge stoffer“ som kokain, heroin, metamfetamin og syntetiske opiater som fentanyl.
Én ting er at for eksempel heroin kan “legaliseres” til bruk til behandling av opiatavhengige, såkalt heoinassistert behandling. Men at de tunge stoffene skal gjøres lovlig tilgjengelig til rusbruk, er lite sannsynlig. I USA ble opiater brukt til behandling av kronisk smerte fra midten på 90-tallet. Resultatet ble to millioner opiatavhengige og en overdoseepidemi som bare i 2016 tok flere liv enn hele Vietnamkrigen gjorde. I Storbritannia var syntetiske stoffer som Spice og Black Mamba legale frem til 2015, men på grunn av helsekonsekvensene for bef’olkningen ble stoffene forbudt. Konsekvensene av å legalisere tunge stoffer til rusformål vil sannsynligvis være dramatiske – og det er i alle tilfeller ikke aktuell politikk så lenge legevitenskapen forstår så lite av hvordan de virker, hvordan skader kan forebygges og hvordan avhengighet kan behandles.
Se vår dypbdeartikkel om opioidepidemien i USA her
Og selv om de skulle blitt legalisert, ville problemet med hvordan en skulle redusere de kriminelles rolle i markedet gjenstått. I dag ligger de kriminelles avanse på mange stoffer rundt 30 000%, mens et vanlig jordbruksprodukt gjerne vil ha en avanse på rundt 300%. Hvis et gram kokain for eksempel blir solgt til 20-30 kroner fremfor dagens 800-900 kroner, vil det være et uinteressant marked for kriminelle. Men sannsynligvis ville staten satt prisen langt høyere for å begrense konsumet, og det er da tvilsomt at en ville lyktes med å redusere de kriminelles rolle i vesentlig grad. Den organiserte kriminaliteten lever i dag stort på produkter som ikke er ulovlige i seg selv, men som kan selges rimeligere enn autoriserte produkter; som tropisk tømmer, gull og andre mineraler, diamanter, kopiprodukter osv. Dermed ville det illegale narkotikamarkedet bestått, med et lavere prisnivå, men sannsynligvis med et langt høyere totalkonsum.
Vil legalisering eliminere mafiaen?
Narkotikaproblemet er et wicked problem, et ondartet problem. Alle løsninger har skadelige effekter.
En av de minst skadelige, er å gjøre forretningen så lite attraktiv som mulig for de kriminelle.
NARKOTIKABRANSJENS VERDIKJEDE
I Colombia har man for eksempel sett hvordan sprøyting av kokamarker i kombinasjon med stigende gullpriser, har ført til at de kriminelle har forlatt kokainbransjen til fordel for illegal gullutvinning. Med lavere produksjon, har prisene steget i hovedmarkedet USA, med kraftig redusert konsum som konsekvens. Noe som igjen gjorde kokadyrking ytterligere mindre attraktivt.
dette må være det internasjonale samfunnets svar på utfordringen: å treffe tiltak på strategiske punkter i denne verdikjeden, som gjør den kriminelle aktiviteten mindre lønnsom
Som vi ser av figuren over, arbeider de kriminelle med å optimalisere og kontrollere alle viktige prosesser i stoffenes verdikjede. Det er derfor dette som må være det internasjonale samfunnets svar på utfordringen: å treffe tiltak på strategiske punkter i denne verdikjeden, som gjør den kriminelle aktiviteten mindre lønnsom.
En slik harm reduction-strategi i hele verdikjeden, var den sentrale ideen i LSE-rapporten After the Drug Wars fra 2015. Man kan dermed sette inn tiltak som vil ramme bestemte stoffer som har spesielt helseskadelige eller som har særlig alvorlige samfunnskonsekvenser. Innsatsen kan typisk settes inn på områder der svake grupper – som rusavhengige eller kokabønder – ikke vil bli rammet.
I det følgende skal vi se på noen av de viktigste tiltakene som kan redusere volden og korrupsjonen som narkotikamarkedet fører med seg.
Utgangspunktet er en forenklet versjon av narkotikabransjens verdikjede:
Innkjøp: Anskaffelse av industrielle produkter som innsatsfaktorer til fremstillingen av narkotiske stoffer. Som for eksempel kaliumpermanganat i kokainproduksjonen, eddiksyreanhydrid
til fremstilling av heroin og efedrin i produksjonen av metamfetamin. Våpen er et annet sentralt produksjonsmiddel for narkotikaprodusentene og inngår også som en slik innsatsfaktor.
Å kontrollere omsetningen av slike kjemikalier vil selvsagt ikke eliminere produksjonen av narkotikske stoffer, men det vil gjøre den betydelig mer komplisert og kostbart. For eksempel antar man at tilgjengeligheten av syntetiske stoffer i USA har falt kraftig på grunn av restriksjoner på kjemiske innsatsfaktorer innført i Kina. Tilsvarende settes det kraftige fallet i konsum av kokain og metamfetamin i USA i sammenheng med reduksjonen i tilgang på henholdsvis kaliumpermanganat og pseudoephedrine.
Produksjon: Selve produksjonsprossen i alt fra primitive til mer avanserte laboratorier. Her inngår også dyrkingen av kokabusker og opiumsvalmuer for de plantebaserte stoffene. Selv om dette gjerne kjøpes inn av bøndene, er bøndene i de fleste tilfeller i narkotikaprodusentenes makt og ikke uavhengige leverandører.
Distribusjon: Denne prosessen dekker transporten av det aktuelle stoffet fra produksjonsstedet og frem til konsumenten. Altså dekker den alt fra transport i produksjonslandet, internasjonal transport, gjerne via ulike aktører, og endelig distribusjon i konsumentlandet gjennom flere nivåer med grossister og detaljister.
Konsum: Forutsetningen for hele aktiviteten er at det eksisterer en etterspørsel etter varene. Denne kan unasett stimuleres og justeres – det er nettopp det distribusjons- og markedsføringssystemer er til for. Aksept for og legitimering av bruk av narkotiske stoffer er avgjørende for et stort og lukrativt marked.
Reinvestering/hvitvasking: Inntekter fra konsumentene pløyes inn igjen i den samme verdikjeden, og overskuddet hvitvaskes og benyttes av de kriminelle til privat konsum eller reinvesteres i andre kriminelle virksomheter.
Behandling: Denne delprosessen skiller seg fra de øvrige ved at det selvsagt ikke er en prosess som de kriminelle dekker, eller interesserer seg for for den saks skyld. Tvert imot, de største konsumentene av narkotiske stoffer er mennesker som er avhengige av dem. Nettopp derfor er behandling som avvenning og rehabilitering noe av de viktigste samfunnet for å redusere de totale problemene narkotikatrafikken medfører. Men det er selvsagt en langt dyrere “løsning”” for samfunnet enn å forebygge at rusproblemene oppstår i utgangspunktet.
I denne verdikjeden, er det hundrevis av viktige tiltak som kan treffes for å vanskeliggjøre og fordyre virksomheten for narkotikaprodusentene, og som dermed vil redusere deres interesse for narkotikabransjen. Det er ikke intensjonen med denne korte artikkelen å gi noen utfyllende oversikt over disse mulighetene. Men vi gir ett eksempel fra hver delprosess som ville hatt stor effekt.
Det betyr: som kan redde titusener av liv.
SEKS TILTAK FOR Å SABOTERE DEN KRIMINELLE VERDIKJEDEN
Innkjøp: Kontroll av fentanyl-ingredienser
USA opplever nå historiens verste overdoseepidemi, utløst av misbruk av opioidbaserte smertestillende medikamenter. Når myndighetene mot slutten av forrige tiår strammet inn på legenes forskriving av disse substansene, lyktes de med å stanse den voldsomme veksten i dødsfall disse forårsaket. Men mange av de to millioner opioidavhengige gikk over til illegale opioider, og meksikanske narkotikakarteller har nå blitt den største leverandøren til det amerikanske opioidavhengige.
Produktene de leverer er heroin, laget av meksikansk dyrket opium, og piller med det syntetiske opioidet fentanyl som produseres av ingredienser som igjen er fremstilt i Kina. Fentanyl er mellom 50-100 ganger sterkere enn morfin. Fra 2010 til 2015 ble antallet fentanyldødsfall tredoblet i USA, og i 2015 utgjorde de vel en tredjedel av alle opioiddødsfall i landet.
Et av de viktige tiltakene mot den nye fentanylepidemien, er å forhindre at produsenter av illegal fentanyl får tilgang til de nødvendige kjemiske ingredienser
Et av de viktige tiltakene mot den nye fentanylepidemien, er å forhindre at produsenter av illegal fentanyl får tilgang til de nødvendige kjemiske ingredienser. I mars 2017 innlemmet FN-organet Commission on Narcotic Drugs de to første av i alt 8 kjente slike “precursors”, ANPP og NPP, på listen over internasjonalt kontrollerte substanser som brukes i fremstillingen av narkotiske stoffer.
Selv om alle land som har underskrevet denne konvensjonen dermed er forpliktet til å arbeide for å unngå at disse stoffene kommer på avveie og benyttes til fremstilling av fentanyl og andre narkotiske stoffer, er det statenes kapasitet til å sette denne kontrollen ut i livet som vil være avgjørende for hvorvidt man ved dette grepet lykkes med å redusere fentanyltrafikken. Dette er grunnen til at mye av denne produksjonen foregår i Mexico og ikke i konsumentlandet USA, og produksjonen vil sikkert nok flyttes lenger sør til stater med svakere institusjoner i Mellom-Amerika eller Karibia hvis Mexico lykkes med kontrollen.
Produksjon: Mangedoblet satsing på alternativ utvikling
Begrepet alternativ utvikling betyr i praksis å tilby jordbrukere som lever av å dyrke koka eller opium (og i noen grad cannabis) legale jordbruksprodukter som alternativ. For noen tiår siden brukte man gjerne begrepet “crops substitution”, men denne mer begrensede tilnærmingen fungerte dårlig. Skal en omlegging til legale jordbruksprodukter fungere, kreves en langt bredere satsing enn bare å støtte en omlegging av en plante til en annen.
Bøndene trenger for eksempel tilgang til kreditt og teknisk og agronomisk kompetanse; de trenger veier som er farbare hele året for å få produktene frem til markeder; de trenger elektrisitet og vann for å kunne konservere eller prosessere råvarene; og samfunnene trenger skoler og helsetjenester og statlig tilstedeværelse for å kunne gjøre innbyggerne stadig mindre avhengige av kriminelle aktiviteter.
“forebyggende alternativ utvikling” og “early warning”-systemer er også sentrale elementer i alternativ utvikling-filosofien
En slik satsing er selvsagt kostbar, men den gode nyheten er at bøndene ikke driver med koka- eller opiumsdyrking for å bli rike. Det er en måte å overleve på. De fleste har opplevd de voldelige konsekvensene av narkoindustrien, og ønsker bare å kunne leve normale og anstendige liv med sine familier.
En utfordring med slik alternativ utvikling er “ballong-effekten”: hvis de illegale vekstene utryddes i ett område, dukker de opp i et annet. Derfor er “forebyggende alternativ utvikling” og “early warning”-systemer også sentrale elementer i alternativ utvikling-filosofien. Land som Ecuador og Venezuela der det i dag ikke dyrkes koka, men som er naboland til verdens største kokaprodusent, Colombia, gjør i dag bruk av slike forebyggende tiltak.
Det er svært vanskelig å lykkes med alternativ utvikling i samfunn krig der opprørsgrupper finansieres av narkotika, slik som Taliban i Afghanistan og FARC-geriljaen i Colombia. Fredsavtalen som nå er under implementering i Colombia er derfor i realiteten en stor plan for alternativ utvikling på landbygda i landet.
Men alternativ utvikling krever ressurser – mye ressurser. I FNs toppmøte om narkotika i 1998, UNGASS, ble det vedtatt at det skulle satses på alternativ utvikling, og over det neste tiåret økte andelen av verdens bistandsbudsjett som gikk til alternativ utvikling fra 0,1% til 0,3%. På det neste UNGASS-møtet i 2009, ble det besluttet at denne satsingen skulle styrkes ytterligere. Men i stedet skjedde det motsatte. Fra 2009 til 2013 falt andelen fra 0,3% tilbake til 0,1%.
At alternativ utvikling fungerer er demonstrert mange steder, blant opiumbønder i Thailand og kokabønder i Peru. Verdenssamfunnet må proirotere denne satsingen – også økonomisk. For narkotikaproduksjonen i land som Colombia og Afghanistan har samfunnsnedbrytende effekter i både transittlandene og konsumentlandene.
Istedenfor en reduksjon fra 0,3% til 0,1% burde man heller sett en tidobling til 3%.
Distribusjon: Inkludering og motstandskraftige samfunn
Stoffene som blir produsert i den foregående delprosessen må gjennom et distribusjonssystem for å komme frem til den endelige konsumenten. Det handler om å transportere stoffet ut av produksjonslandet og via ett eller flere transittland før det ankommer en kjøper i en konsumentregion, som Europa eller USA. Her deles partiet opp, og blandes kanskje ut, og passerer ned gjennom ulike nivåer med stadig reduserte volumer før brukerdosen når den endelige konsumenten.
Tradisjonelt har målet vært å gå etter “toppene” eller “bakmennene” i disse distribusjonssystemene. Dette er for det første vanskelig – fotfolket som pågripes kjenner vanligvis ikke strukturen videre oppover i hierarktiet – og i den grad man lykkes, oppnår man ofte bare en voldelig rokkering kjent som «the vanancy chain«: Topp-posisjon er blitt ledig, som utløser en brutal maktkamp blant nestlederne, og som igjen utløser en kamp på nivået under.
Jo flere unge menn som finner at livet har bedre muligheter å by på enn kriminalitet, jo vanskeligere vil rekrutteringsarbeidet være for narkotrafikantene
Men de aller fleste involverte i narkotikasmuglingen er fotsoldater: som “muldyret” som smugler stoff i kroppens hulrom eller i baggasjen, gjengmedlemmet som kontrollerer nakrotikaomsetningen i en bydel, eller selgeren med brukerdosene på gatehjørnet. Felles for dem alle er at de har en bakgrunn preget av fattigdom, marginalisering og eksklusjon. Uten utdanning, eller i alle tilfeller med en svært mangelfull en, har de få muligheter på arbeidsmarkedet. Narkotrafikken tilbyr enkle penger, status og et fellesskap. Men ofte også et kort liv.
NRK Ytring: Fra Rio til Rinkeby
Det handler ikke nødvendigvis om absolutt fattigdom, men relativ deprivasjon. Gjengmedlemmet med innvandrerbakgrunn i Malmø, mangler sannsynligvis verken mat eller tak over hodet. Men han mangler det han oppfatter som nødvendig for å være tilfreds med livet – “det som alle andre har”. Og i moderne forbrukerkulturer der ens sosiale status bestemmes av klesmerker, mobiltelefon, kjøretøy, ferievaner blir det for mange lett å ta en kriminell snarvei for få tilgang til disse statusgivende symbolene.
Ingen tiltak kan eliminere risikoen for at marginaliserte unge menn blir rekruttert til narkotikatrafikk eller andre kriminelle aktiviteter. Men samfunnene må føre en politikk for at det skjer i minst mulig grad. Jo flere unge menn som finner at livet har bedre muligheter å by på enn kriminalitet, jo vanskeligere vil rekrutteringsarbeidet være for narkotrafikantene, og jo mindre lukrativ vil bransjen bli.
Arbeidet for inkludering og bekjempelse av ulikhet er allerede et av FNs bærekraftsmål. Dette målet er uansett viktig, men det er av særlig stor betydning for å redusere omfanget av narkotikatrafikken og dermed for å stanse den negative utviklingsspiralen som volden og korrupsjonen narkotrafikken medfører i mange utviklingsland.
Særlig må innsatsen for inkludering og utjevning rettes mot de samfunn som er mest utsatt for å bli trukket inn i narkotikatrafikken. Dette handler blant annet om geografiske forhold (kyst og grensesamfunn er mer utsatt enn samfunn i innlandet); det handler om demografi (innvandrertette lokalsamfunn er mer utsatt enn de hvor majoritetsbefolkningen er i flertall); og det er også stoff-avhengig (produksjons- og transittland for kokain er mer rammet av vold enn landene involvert i herointrafikken, og disse igjen er mer utsatt enn landene involvert i cannabis-trafikk).
Det er særlig viktig at disse samfunnene rustes opp til å stå i mot presset narkotrafikkerende grupper vil utøve på dem. Det å utvikle slike robuste samfunn er en av de brede gruppene tiltak OAS har foreslått i sin rapport om The drug problem in the Americas: Motstandsdyktighet (resilience).
Motstandskraft bygges blant annet ved å bygge sivilsamfunn, styrke ungdommens utdanning og muligheter på arbeidsmarkedet, stimulere idrett og sunne fritidsaktiviteter – nos om igjen bidrar til bedre sammenhengskraft og transparens i sammfunnene som også bidrar til å styrke deres immunsystem både mot kriminalitet og rusmisbruk.
Konsum: Styrke kunnskap om narkotikabruk
Det sies at mennesker har brukt rusmidler i alle samfunn og til alle tider. Det er langt på vei korrekt, men det betyr ikke at det ikke har vært strenge normer for bruken. Og rusbruken i et samfunn er heller på ingen måte konstant; den varierer blant annet med den fysiske tilgjengeligheten (type Vinmonopol), den økonomiske tilgjengeligheten (prisnivå/beskatning), og den sosiale tilgjengeligheten (holdninger til rusmidler). Grunnen til at 95% av nordmenn aldri bruker narkotika på tross av at det for de fleste er tilgjenglig både fysisk og økonomisk, er at bruken ikke er sosialt akseptert.
Denne manglende aksepten for bruk av illegale rusmidler er en sosial kapital det norske samfunnet besitter. De fører til lavere bruk, og dermed – i følge totalkonsummodellen, rusfeltets jernlov – også lavere problembruk.
Og i denne sammenheng, og like viktig: midre av alle volds- og korrupsjonsproblemene narkotrafikken skaper i hele verdikjeden.
I et ofte svært unyansert ordskifte er det lett for at særlig unge mennesker kan tolke dette som at bruk av illegale stoffer er trygt og akseptabelt
Samfunnet må altså begynne å informere om bakgrunnen for at en rekke rusmidler er forbudte, om konsekvensene av bruk, og om konsekvensene for mennesker i hele verdikjeden som rammes av narkotikarelatert kriminalitet.
Denne informasjonen er særlig viktig i dagens situasjon der det argumenteres kraftig for legalisering av enkelte stoffer, bruk av heroin i behandlingsøyemed, avkriminalisering av bruk osv. I et ofte svært unyansert ordskifte er det lett for at særlig unge mennesker kan tolke dette som at bruk av illegale stoffer er trygt og akseptabelt. Uavhengig av utfallet av pågående debatter, er det avgjørende for samfunnet å holde bruken av illegale stoffer så lavt som mulig.
For å sikre dette, må samfunnet informere bedre om narkotika. De to første anbefalingene som Stoltenberg-utvalget leverte i sin rapport fra 2010, Rapport om narkotika, er i så måte et godt forslag som burde vært gjennomført:
1. Engasjer nettsider, bloggere og nettsamfunn til et felles løft mot narkotika.
2. Knytt internettmobilisering sammen med holdningsarbeid i skolen.
Reinvestering/Hvitvasking: ‘Know your customer’ og innsats mot feilfakturering
Noe av overskuddet fra narkotikasalget pløyes inn igjen i varekjøp og produksjon, men mesteparten hentes ut av narkotikasyklusen. Hensikten med aktiviteten for de som kontrollerer den, er tross alt tjene penger. Global Financial Integrity (GFI) anslår at den samlede verdien av internasjonal organisert kriminalitet er mellom 1600 og 2200 milliarder dollar, og at narkotikasalget står for omlag en fjerdedel av dette.
For at disse pengene skal kunne brukes eller investeres – og ikke graves ned eller råtne i hemmelige lagerlokaler, slik de colombianske kokainkartellene gjorde på 80-tallet – må de hvitvaskes. Vanlige metoder er for eksempel å eie virksomheter med høy grad av kontantøkonomi (for eksempel restauranter) der en kan regnskapsføre de svarte inntektene som fiktive salgsinntekter; oppføring eller oppgradering av bygg og eiendom der det meste av varer og tjenester anskaffes med svarte penger og ved neste takst har en altså hvitvasket midlene; eller bevisst feilfakturering ved eksport av varer eller tjenester som er en av de vanligste metodene for å flytte illegale inntekter fra land til land.
«City of London er hvitvaskingssenteret for verdens narkotikaindustri» (Roberto Saviano)
Den italienske forfatteren Roberto Saviano, som lever med permanent livvaktbeskyttelse etter å ha skrevet om italiensk mafia i boken Camorra, har uttalt at City of London er hvitvaskingssenteret for verdens narkotikaindustri. “Banker og finansselskaper i Storbritannia har ignorert de såkalte ‘kjenn din kunde’-reglene som skal forhindre at kriminelle kan hvitvaske overskudd fra kriminalitet”, ifølge Saviano. “Britene behandler dette som det ikke er deres problem siden det ikke ligger lik i gatene”.
Men tiltak mot hvitvasking av narkooverskudd er kanskje det viktigste tiltaket mot lik i gatene andre steder. Og mot økende gjeng- og narkovold også i Europa og Storbritannia.
GFI foreslår i en rapport blant annet følgende tiltak mot hvitvasking av overskudd fra kriminelle aktiviteter:
- Myndighetene må etablere offentlige oversikter over hvem de reelle eierne av selskaper er for å forhindre at intrikate selskapsstrukturer i skatteparadiser brukes til hvitvasking. (Know your customer)
- Myndighetene må ruste opp tollvesenet til å mer effektivt kunne identifisere bevisst feilfakturering.
Behandling: Ettervern
Den viktigste grunnen til å sates på behandling av tunge stoffmisbrukere er selvsagt å forhindre dødsfall og forbedre deres livskvalitet. Men det har også en effekt som vil redde liv i hele verdikjeden: Det er disse som står for en uforholdsmessig stor andel av det totale konsumet.
Som forskeren Jonathan Caulkins har skrevet, blir “størstedelen av cannabisen som konsumeres i USA inntatt av mennesker som tilbringer de fleste av døgnets timer i påvirket tilstand”. Det samme gjelder for eksempel et stoff som heroin der man antar at det store flertallet av brukerne kan sies å være avhengige. Hjelper man disse til å slutte, vil det totale narkotikamarkedet reduseres kraftig.
«behandling og avvenning har liten hensikt, hvis brukeren faller tilbake til misbruk etter endt behandling
For eksempel har heroinbruken i Europa blitt betydelig redusert de senere årene med langt lavere etterspørsel som resultat. Årsaken antas i stor grad å være en dramatisk forbedring i behandlingskapasitet ifølge en rapport fra EUs narkotikabyrå, EMCDDA.
Dette opplegget for substitusjonsbehandling av opiatavhengige i Norge, LAR (legemiddelassistert rehabilitering), har et stort forbedringspotensial for å kunne hjelpe flere. SERAF peker i en rapport på behovet for en lavere terskel for å komme inn i behandling – som å fjerne krav om rusfrihet, mer sentral beliggenhet og å frafalle dagens krav til henvisning. De viser også til behovet for å tilby andre medikamenter, langtidvirkende opiater som for eksempel morfin, til de som ikke har nytte av metadon og buprenorfin (Subutex) som er det som tilbys i dag, .
Men behandling og avvenning har liten hensikt, hvis brukeren faller tilbake til misbruk etter endt behandling. For ofte har situasjonen vært at en rusmisbruker etter endt avvenning, havner på et hospits i byen, omgitt av rusmiljøet en nettopp prøver å unnslippe, uten jobb eller andre meningsfulle aktiviteter å fylle dagene med. Og gjerne med en tung bør av ubetalte bøter i tillegg.
7 av 10 ruspasienter sier at de mangler ettervern. I regjeringens opptrappingsplan for rusfeltet fra 2016 utpekes derfor koordinering og samordning av oppfølgings-, etterverns- og rehabiliteringstjenestene som et av de viktigste tiltakene på rusfeltet. Hvis de nødvendige ressurser stilles tilgjengelig for å innfri denne målsettingen, vil mange liv kunne reddes (svært mange av overdosedødsfallene finner sted i tiden like etter behandling grunnet lavere toleranse), og det reduserte totalkonsumet vil altså i tillegg redusere volden og drapene i hele verdikjeden.