Forslaget til rusreform fra Solberg-regjeringen går i korte trekk ut på at bruk og besittelse av narkotika fremdeles skal være forbudt, men at det ikke lenger skal møtes med noen form for sanksjoner. Sanksjoner er som Rusreformutvalget definerte i NOU-en, en “negativ reaksjon”, noe som er “straffeaktig” eller har et “pønalt formål”. Altså både straff i rettslig forstand og administrative sanksjoner. Forslaget går altså ikke ut på avkriminalisering slik det har vært utført i blant annet Portugal, men en total de jure depenalisering.

Sanksjoner praktiseres for alle forbud i samfunnet med noen uhyre få unntak. Så spørsmålet lovgiver må ta stilling til, er hvordan fjerning av alle sanksjoner akkurat på narkotikafeltet vil påvirke respekten for forbudet og dermed narkotikakonsumet i samfunnet.

Det er to måter å kunne belyse dette spørsmålet på: empirisk og ved juridisk teori.

Empiri

Det har blitt hevdet at rapporten fra Rusreformutvalget har påvist empirisk at det ikke er noen sammenheng mellom fjerning av sanksjoner og konsum. Det er imidlertid ingenting i rapporten som underbygger det på de vel 20 sidene som er viet dette temaet.

Avkriminalisering med administrative sanksjoner

Rapporten analyserer på sidene 135-141 konsekvensene av avkriminaliseringen i Portugal. Portugal har hatt økende bruk etter avkriminaliseringen, men kanskje ikke mer enn i resten av Europa, og rapporten konkluderer med at det er “vanskelig å konstatere hvilken effekt avkriminalisering som sådan, eller de andre enkeltelementene i Portugals rusreform, har hatt på omfanget av bruken av narkotika i Portugal”.

Rapporten bruker så knapt fire sider (147-150) på andre land enn Portugal som har avkriminalisert og innført administrative sanksjoner. Dette gjelder Australia der ulike delstater/territorier gjorde det på ulike måter, og med varierende erfaringer. Rapporten konkluderer med: “I en artikkel som sammenlignet flere områder i Australia med og uten gjennomført avkriminalisering, er det ikke påvist signifikant effekt av avkriminalisering på sannsynligheten for bruk av cannabis i befolkningen samlet sett.”

Rapporten presenterer så hvordan Italia, Spania, Sveits og Tsjekkia har utført ulike former for avkriminalisering, men den oppgir ikke hvordan dette har påvirket bruken i disse landene.

Avkriminalisering uten administrative sanksjoner

Rapporten bruker knapt fem sider (142-146) på erfaringene fra land som visstnok har avkriminalisert uten å innføre noen former for administrative sanksjoner. Men utvalget har øyensynlig ikke funnet noen eksempler på verdensbasis på løsningen de anbefaler for Norge:

I Østerrike og Tyskland er befatning med narkotika til eget bruk straffbart, men påtalemyndighetene har adgang til å unnlate straffeforfølging for befatning med narkotika til egen bruk. Belgia opererer med en forenklet registrering av brudd på forbud mot bruk av cannabis, som riktignok formelt sett fremdeles kan gi bot. I hvilken grad denne muligheten benyttes og eventuell virkning på konsumet er ikke oppgitt for disse landene.

De to andre eksemplene som presenteres på disse sidene har tvert imot prøvd ut og gått vekk fra sanksjonsløse systemer på grunn av dårlige erfaringer, Danmark og bydelen Lambeth i London.

Endring av straffenivåer
Rapporten presenterer også en studie (s.159) av justeringer i straffenivå for cannabisbruk i europeiske land som ikke fant korresponderende utslag i prevalens. Nå er det jo usikkert i hvilken grad befolkningen er kjent med straffenivået, og i hvilken grad de eventuelt får med seg en endring av dette. Men det er uansett noe helt annet enn den totale fjerningen av sanksjoner forslaget til rusreform innebærer. Johs. Andenæs har behandlet nettopp dette temaet i artikkelen The General Preventive Effetcs of Punishment der han skriver (vår oversettelse):

[M]indre revisjoner av reglene om formildende eller skjerpende omstendigheter ved straffutmålingen kan ikke uten videre tenkes å ha påviselige virkninger så lenge det ikke innføres grunnleggende endringer i formildende eller skjerpende retning […] Men det kan godt spørres hva som ville skje dersom det eksisterende straffesystemet ble avskaffet til fordel for et rent behandlingsorientert system.
.

Teori

Det teoretiske grunnlaget for at forbud generelt er forbundet med sanksjoner, er dels “avskrekking” på individuelt nivå og på samfunnsnivå.

“Avskrekkingen” består av både samfunnets juridiske sanksjoner, og av de uformellesosiale sanksjonene en lovbryter utsettes for i sitt  nærmiljø (misbilligelse, kritikk etc). Det er svært vanskelig å vurdere effekten av disse hver for seg, blant annet siden det, som Andenæs påpeker i ovennevnte artikkel, ofte er de juridiske sanksjonene som gjør at et lovbrudd blir kjent og utløser de uformelle.

Et forbud som ikke sanksjoneres (for eksempel på grunn av lav oppdagelsesrisiko), vil i stor grad også miste de sosiale sanksjoner. Formelle sanksjoner for et forbud som ikke har støtte i befolkningens “moral”, vil også ha tilsvarende liten avskrekkende effekt.

Det er utbredt enighet om at sanksjoner ikke vil virke avskrekkende på mennesker med avhengighet. Det følger av diagnosen avhengighetssyndrom (ICD-10) at brukeren velger “fortsatt bruk til tross for skadelige konsekvenser”. Trangen til å ruse seg er større enn de skadelige effektene, deriblant eventuelle sanksjoner.

Sanksjoner for rusavhengige bidrar imidlertid heller ikke til “avskrekking” blant den øvrige, ikke-brukende, delen av befolkningen.

Sosiologen Jackson Toby postulerer at to forhold må være til stede for at sanksjoner skal fungere avskrekkende på samfunnsnivå. Det første er at handlingen er noe et flertall i befolkningen ville ønsket å utføre. Sanksjoner mot blotting, som de færreste nok ville ønsket å gjøre, vil følgelig ha mindre hensikt.

Man hører ofte som et argument mot forbud mot narkotika: “Ville du begynt å bruke narkotika om det ble lovlig?”

Spørsmålet bør nok heller være: “Tror du at du som ungdom ville brukt andre rusmidler enn alkohol hvis de var legale og dine venner brukte dem? Rusmidler som dessuten gjerne var billigere enn alkohol, som ga andre typer rusopplevelser og som ikke ga bakrus?”

80 prosent av den voksne del av befolkningen har drukket alkohol det siste året. De fleste av disse ville nok svart bekreftende på dette spørsmålet.

Til sammenligning har knapt 5 prosent brukt cannabis siste år, mens tilsvarende tall for andre illegale rusmidler er under 1 prosent. Potensialet for økt bruk er med andre ord stort. Så Tobys første kriterium for at sanksjoner kan fungere avskrekkende er nok innfridd.

Tobys andre kriterium er at lovbrytere bevisst ønsker å bryte reglene. Hvis det derimot skyldes for eksempel sykdom, psykiske lidelser eller personlighetsforstyrrelser, går det ikke utover “rettferdighetssansen” til befolkningen at en gruppe begår en ulovlig handling som medfører sanksjoner for andre. Det vil da ikke tære på respekten for forbudet.

Teorien bak sanksjoner indikerer dermed at sanksjoner bidrar til å regulere adferd på alle områder, også på rusfeltet, så lenge de blir håndhevet og så lenge de samsvarer med “moralen” i befolkningen, altså at forbudet blir ansett som riktig og nødvendig av flertallet.

Unntaket er altså rusavhengige personer, der sanksjoner verken fungerer avskrekkende på individ- eller på samfunnsnivå.

Konklusjon

Økt konsum av det som i dag er illegale rusmidler ugjør en stor helserisiko for befolkningen. Den eskalerende overdoseepidemien i USA som følge av stadig nye syntetiske stoffer illustrerer alvoret.

Siden stoffene uansett skal være forbudte i henhold til rusreformforslaget, vil økt bruk også resultere i økt narkotikakriminalitet – en kriminalitetsform som har blitt et av de alvorligste samfunnsproblemene i flere av våre naboland de senere årene.

Det er i lys av dette at forslaget om å fjerne alle sanksjoner for narkotikabruk og -besittelse må vurderes. Vår klare konklusjon er at det på ingen måter er påvist eller sannsynliggjort at en slik endring ikke kan føre til en kraftig økning i narkotikabruken i Norge.