«Venezuelanerne har ingen idé om hvor ille det kommer til å bli» uttalte «Rasguño» i Norte del Valle-kartellet da han ble pågrepet i 2004.
Allerede på det tidspunktet var drapsraten i Venezuela blitt tredoblet siden USA ved årtusenskiftet hadde iverksatt Plan Colombia som gjorde at den colombianske staten gjenvant den territorielle kontrollen fra landets kokainproduserende gerilja og paramilitære grupper. Konsekvensen var blant annet at disse gruppene ikke lenger kunne skipe kokain direkte fra Colombia til de store konsumentmarkedene, og flommen av kokain fra Colombia begynte dermed å gå via Venezuela.
«Nå er situasjonen i Venezuela ille, ille, ille. Når som helst kommer vi til å kollapse.»
– Venezuelas tidligere drug czar i 2007
Hva gjorde Chávez-regimet med det? «De er ikke interessert for de er i ferd med å bli rike», svarte Venezuelas forhenværende drug czar, Mildred Camero, i 2007. «Nå er situasjonen i Venezuela ille, ille, ille. Når som helst kommer vi til å kollapse».
12 år senere har Venezuela verdens høyeste drapsrate av de land som ikke er i krig. Og de som ble rike var blant annet el Cartel de los soles. Soles på spansk er stjernene generaler har på skuldrene. «Kartellet» besto av politikere og høyere offiserer som tok betalt for å la kokainet passere uhindret gjennom landet.
Dette var selvsagt en måte å sikre lojalitet fra de militære styrker på; dels ved å sikre sentrale offiserer skyhøye inntekter, men også ved å kompromittere dem gjennom kriminelle aktiviteter for slik å øke deres fallhøyde den dagen regimet måtte være truet.
Men Chávez innså tidlig behovet for en motvekt til militæret og opprettet La Milicia Bolivariana, et slags heimevern for å forsvare revolusjonen. Inntil nylig talte militsen rundt 400 000, men president Nicolás Maduro har uttalt at antallet nå skal være oppe i 1,6 millioner.
Las milicias har likhetstrekk med selvforsvarsgruppene Colombia legaliserte for å forsvare rike landeiere mot en ekspanderende gerilja på 90-tallet, Las convivir. Disse gruppene unndro seg etterhvert statlig kontroll ettersom de ble involvert i kokaintrafikken, og gradvis konverterte de til den fryktede narkoparamilitære organisasjonen AUC som skulle sende millioner av colombianere på flukt rundt årtusenskiftet.
Den historien har gjentatt seg i Venezuela: I møte med kokaintrafikken har mange milicias blitt forvandlet til paramilitære colectivos – grupper som driver med kidnapping, utpressing og narkotrafikk – spesielt microtráfico (lokalt salg). Men som de colombianske paramilitære 20 år tidligere, utgjør de fremdeles en del av myndighetenes maktbase selv om de ikke har formelle bånd til staten.
et voldsoligopol er det tryggeste fundamentet for en udemokratiske regimer
For et diktatur som Maduros’ holder seg ikke med et voldsmonopol som var Max Webers definisjon på en stat; det hviler på et voldsoligopol som er det tryggeste fundamentet for en udemokratiske regimer.
Fredsprosessen i Colombia som tok sikte på å skape alternativer til koka for landets bønder er langt på vei mislykket, og kokainproduksjonen i landet er tredoblet siden fredsforhandlingene tok til i 2012. Denne boomen finansierer en rekke andre væpnede aktører i Venezuela. Den colombianske ELN-geriljaen har nå sannsynligvis flere mann under våpen der enn i hjemlandet. Mye tyder på at ELN dessuten har fått i oppgave av Maduro å ta kontroll over det sørlige Venezuela med sine illegale gullgruver som er en viktig inntektskilde for regimet.
Utbrytergrupper fra den demobiliserte FARC-geriljaen er også tungt inne i kokaintrafikken gjennom Venezeula. Det er også colombianske paramilitære grupper som Los Rastrojos og Clan del golfo.
Videre har Venezuela sin egen Maduro-tro gerilja, FBL; de fengselsstyrte kartellene Los pranes; Las Megabandas som er mer tradisjonelle karteller; og las bandas eller las mafias, som tilsvarer det som på resten av kontinentet er gategjenger som driver utpressing og narkosalg.
Mange av disse gruppene har riktignok ingen ideologiske føringer, men det er en feil å tro at det betyr de ikke har politiske interesser; i en væpnet konflikt vil de selvsagt støtte den parten som vil skape færrest problemer for kokaintrafikken.
Og det vil ikke være en USA-støttet regjering.
Bryter det ut borgerkrig i Venezuela, kan det resultere i et inferno som som kan vedvare i tiår, og med potensielt dramatiske storpolitiske konsekvenser. Verdenssamfunnet kan angre på at det ikke brød seg med å sørge for at den bejublede colombianske fredavtalen i 2016 også ble finansiert og implementert. Da ville man i tillegg hatt et bedre erfaringsgrunnlag for å demobilisere både Venezuelas narkomilitære og narkoparamilitære aktører som i øyeblikket umuliggjør enhver løsning.