Kan vi ikke bare be ungdom om å si nei til narkotika?

av Kjetil Vesteraas, Daglig leder Juvente

En av de tilbakevendende påstandene i rusreformdebatten er at motstanderne av reformen mangler tillit til ungdom, og at ungdom lett forstår at rusmidler fortsatt skal være ulovlig. Som Carl-Erik Grimstad fra Venstre formulerte det; «du skal være bra dum som ungdom om du ikke skjønner forskjellen».

Det er lett å være med på tanken om at ungdom har gode kognitive evner, og ingen utfordring med å skille to begreper fra hverandre. Men, det er naturligvis ikke det motstanderne av rusreformen hevder. Midt i en pandemi som mer enn noe annet har demonstrert forskjellen på kunnskap og atferd hevdes det i praksis at ungdom gjør som de får beskjed om, så om vi sier at rusmidler er ulovlig, så endrer vi ingenting ved avkriminalisering. Denne formidlingsoptimismen er farlig. Man kan ikke snakke ungdom ut av økt risiko, dersom rusbruken i miljøet rundt dem øker. Konformitet overfor oppfattede normer er en sterk kraft. Normene som holder rusbruken lav er derfor av enorm samfunnsmessig verdi. Når disse påvirkes eller kommer under press er det ikke bare å henvise til at det ikke var det man mente.

Atferd er sosialt betinget. Samspillet mellom en selv og verden rundt er sjeldent tydelig og bevisst for de fleste av oss. Rusreformforkjemperne begår alvorlig feilslutning når de setter likhetstegn mellom kognitiv, individuell kunnskap og atferd på gruppenivå.

I forebyggingsarbeidet, som dessverre ikke har vært tematisert overhodet i arbeidet med rusreformen, er slike mekanismer avgjørende. Derfor er det blant de viktigste faglige prinsippene å jobbe med sosial kompetanse og sosial påvirkning, dersom man ønsker effekt på atferd. Det er altså påvirkning av miljøet, og ens egen evne til å navigere i dette miljøet, som i størst grad påvirker atferd, ikke individuell kunnskap eller forståelse. Kunnskapsformidling er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Dette er prinsipper som både Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet, WHO og andre aktører bygger sine anbefalinger på.

Den sosiale påvirkningen av atferd er allestedsnærværende i de vitenskapelige feltene som er relevant for forebyggingsarbeidet. Påvirkningen tar en rekke ulike former, som lydighet, konformitet, overbevisning, sosial fasilitering, deindividualisering, observatoreffekt, tilskuereffekt og gruppepress. Forskningen har pågått i drøyt 120 år, og de siste årene har også nevrologien blitt mer opptatt av det sosiale domenet (van Hoorn et al 2016a). Sosial identitetsteori anvendes i holdningsskapende arbeid (Paluck & Shepherd 2012; Van Lier et al 2011), basert på at holdninger og atferd formes gjennom medlemskap og roller i sosiale grupper (man jobber da f.eks. med gruppeforståelse og gruppesymbolikk). Bruk av likemenn og nettverk for å bygge positiv støtte gjennom sosial påvirkning brukes i en rekke tiltak. Den sosiale sensitiviteten er størst for de yngste ungdommene (Knoll et al 2015; Van Hoorn et al 2016b). Samtidig er risikoen for skjevutvikling størst for dem som allerede har flere utfordringer i livene sine. Rusbruken rammer skjevt.

Når kritiske motstemmer til rusreformen prøver å formidle at avkriminalisering kan føre til holdningsendringer, så sier de altså ikke at ungdom ikke «forstår forskjellen». Det de sier, i tråd med faglige prinsipper, er at endringer i de juridiske rammene for bruk påvirker de sosiale mekanismene rundt rusbruken, og dette sannsynliggjør økt bruk. Rusreformens forkjempere har flere ganger sagt at det ikke finnes vitenskapelige bevis på at avkriminalisering vil føre til «nevneverdig» økning i narkotikabruken i befolkningen. Denne påstanden har man ikke dekning for, slik blant annet FHI har påpekt.

Tanken om at vi bare kan si noe, og forvente forutsigbar atferd tilbake har noen ironiske paralleller til Nancy Reagans «Just Say No»-kampanje fra 80-tallet. Kampanjen ble latterliggjort fordi den individualiserte risiko og ignorerte akkumuleringen av risikofaktorer i enkelte deler av befolkningen. Dens enkle slagordpreg tok ikke høyde for komplekse sosiale mekanismer og skjevfordeling av eksponering for narkotiske stoffer og ressurser. En rusreform som ikke bare vil gjelde de rusavhengige, men alle mennesker i Norge, bør som et minimum ha oppdatert kunnskap om forebygging, og en plan for styrking av dette arbeidet. Det finnes ikke spor av dette i forslaget.

Når rusreformentusiastene karikerer sine motstanderes standpunkter, viser de samtidig en kunnskapsmangel med stort skadepotensiale. Rusreformen endrer de juridiske rammene for alle i hele Norge. Det vil kunne føre til en økning i rusbruk. Gitt Norges oppsiktsvekkende lave nivå er det faktisk ganske sannsynlig. Når bruken øker, endrer det de sosiale rammene for bruken, og det har større effekt på atferden enn kunnskapen om at det «fortsatt ikke er lovlig». Jo mer bruk, jo flere skadevirkninger, inkludert tyngre rusavhengighet. Et slikt scenario har man ikke engang regnet på, fordi det var utenfor mandatet. Man har aldri realitetsvurdert avkriminalisering som virkemiddel, det har vært et premiss hele veien.

Denne debatten har i stor grad vært preget av at først NOU’en og så regjeringens forslag har blitt oppfattet som et ruspolitisk hellig skrift, der kritikk er blasfemi. Mennesker deles inn i gode (de som støtter reformen) og de onde (som er kritiske, uavhengig av hva de er kritiske til og i hvilken grad). Men ingen NOU eller debattant er guddommelig eller ufeilbarlig. Vi trenger rett og slett en sekularisering av rusreformdebatten, og en ny reform, med en større bredde i kunnskap, målgrupper, perspektiver og mekanismer.