Vi mener politisk redaktør i Bergens Tidende, Eirin Eikefjord, brøt en grense i norsk presse da hun i en kommentarartikkel brukte ordet «narkoskeptisk» i nedsettende betydning. Kommentaren hadde også flere andre mangelfulle og villedende argumenter som vi påpekte i dette tilsvaret. Siden Bergens Tidende «ikke greide å finne plass til det», publiserer vi det her.
I kommentaren Politikerne sviktet, men domstolen redder stumpene av narkorevolusjonen viser Eirin Eikefjord til tendensen til at “tunge misbrukere blir straffet mildere enn før”, og lar oss forstå at domstolene nå tar ansvar for å videreføre “narkorevolusjonen” som ble nedstemt på Stortinget.
Men sakene som hun linker til, ville uansett vært straffbare med regjeringens foreslåtte rusreform
Men sakene som hun linker til, ville uansett vært straffbare med regjeringens foreslåtte rusreform. Det var “bruk og besittelse” som skulle bli straffefritt, og det var hovedsaklig rekreasjonsbrukere som ville nyte godt av dette. Rusavhengige blir imidlertid ikke dømt til fengsel for bruk og besittelse, men for lovbrudd for å finansierere avhengigheten, deriblant oppbevaring og videresalg.
Og det er slike mengder narkotika – over nivåene for “egen bruk” i reformforslaget – domstolene nå heldigvis reduserer straffene for.
Det er nok for øvrig ikke slik som Eikefjord skriver at 67 prosent av folket var for den foreslåtte rusreformen. 22 prosent viste Klassekampens spørreundersøkelse. Men man kan sikkert få det svaret man ønsker avhengig av hvordan spørsmålet formuleres. Men det som gjorde at forslaget var sjanseløst, i tillegg til at de ikke inneholdt tiltak for rusavhengige, var at det innebar en de facto legalisering av narkotikabruk.
“ingen samfunn har innført en slik ordning som utvalget her foreslår”
For rusreformutvalget var tydelige på at den foreslåtte rusrådgivningstimen ikke måtte oppfattes som en sanksjon, som noen form for straff. Men at bruk likevel var ulovlig. Folket gjennomskuet nytalen, og høringsuttalelser fra sentrale samfunnsinstitusjoner på helsefeltet var knusende. De viste til fare for økt bruk siden, som Legeforeningen pekte på, “ingen samfunn har innført en slik ordning som utvalget her foreslår”.
Men ville økt bruk så vært et problem? Det er ingen gitt å vite eksakt hva resultatet vil bli hvis en ungdomsgenerasjon erstatter øl med et koldtbord av piller og pulver i årene som kommer, men foreldregenerasjonen ønsker ikke å ta den sjansen. Den narkotikapolitikken det er massiv enighet om i samfunnet, er å forhindre at narkotika blir normalisert.
Og skulle det få en annen aksept og utbredelse enn i dag, vil kriminaliteten narkotikatrafikken medfører øke tilsvarende, både i Norge og i andre land. Selv bor jeg i Colombia der det anslås at 90 000 mennesker vil bli drevet på flukt av kokainproduserende grupper bare i 2021. Det er så mange at om de hadde stilt seg på rekke med hendene på skuldrene til personen foran, ville rekken nådd fra Bergens Tidendes redaksjon og nesten opp til Voss. Og videre opp på Hardangervidden om man tar med mørketallene.
Den narkotikapolitikken det er massiv enighet om i samfunnet, er å forhindre at narkotika blir normalisert
Norske medier har vært totalt avvisende til å dekke de siste års grufulle utvikling i Colombia, både redaksjonelt og på debattplass. Men heldigvis er jeg denne uken invitert til Norge for å holde foredrag om temaet for flere hundre politibetjenter som arbeider med forebygging blant barn og unge landet over, så informasjonen kommer ut til befolkningen om narkotrafikkens konsekvenser på tross av pressens uvilje.
Konferansen arrangeres av det Eikefjord kaller “den narkoskeptiske Norsk Narkotikapolitiforening”. Ja, heldigvis finnes det fremdeles organisasjoner som er stolte over å være det.
Men norske politikere bør bite seg merke i at “narkoskeptisk” brukes som et skjellsord av politisk redaktør i en av Norges største aviser – ikke i en opphetet twitterdebatt, men i en kommentarartikkel. Det er nok fremdeles tid til å stanse narkotikanormaliseringen, men det begynner å haste.