Narkokrigen i Colombia, som Leger uten grenser kaller denne konflikten på sin oversikt over verdens glemte kriser, er en av verdens lengstvarende konflikter og er regnet som den vestlige verdens alvorligste humanitære katastrofe.
Søndag skulle fredsavtalen mellom FARC-geriljaen og den colombianske regjeringen som ble underskrevet mandag i forrige uke, godkjennes i en folkeavstemning. Slik gikk det ikke, 50,2% av de som avla stemme stemte nei til avtalen.
I øyeblikket foregår sonderinger mellom opposisjonen mot fredsavtalen under ledelse av tidligere president Álvaro Uribe, president Juan Manuel Santos og FARC-ledelsen for å se om det er muligheter for å gjenåpne forhandlingene med henblikk på å reforhandle avtalen.
Øystein Schjetne og Tron Ljødal skriver i dagens kronikk i Aftenposten om den sammensatte bakgrunnen for at colombianerne nedstemte avtalen og hva som nå er den sannsynlige veien videre.
«Fjerner du ett narkotikakartell skaper man bare et tomrom som noen andre vil fylle. I Colombia har man sett et mønster hvor gerilja- og paramilitære grupper har demobilisert én etter én. De demobiliserte grupperingene har etter kort tid blitt erstattet av andre som delvis består av tidligere medlemmer fra forrige gruppering. Hver gang det skjer et skifte i væpnet aktør fører det til et blodbad, hvor de som overtar forretningen slakter sivile for å markere hvem det er som bestemmer.»