Maria Tvete beretter i et sterkt innlegg i VG om hvordan det er å være avhengig av narkotika. I den modige teksten skriver hun om hvordan avhengigheten umerkelig festet seg, om tap av kontroll, avhengighet som sykdom og manglende støtte og forståelse fra samfunnet generelt, og fra de institusjoner som skulle hjulpet henne spesielt.
Fra teksten:
«Jeg hadde ingen jobb, ingen penger, ingen venner igjen utenom rusmiljøet og jeg hadde mistet mye kontakt med familien. Jeg manglet helt grunnleggende ting som mat, klær og hygieneartikler. Merkelig nok brydde jeg meg ikke det spytt om disse tingene. Jeg var så oppslukt i rusen at jeg ikke engang la merke til at jeg mistet mer enn en tredjedel av kroppsvekten min på under to måneder.»
«Det tok ganske lang tid før jeg innså at jeg var syk og trengte hjelp. Samtidig var det et nederlag og en skam å oppsøke den hjelpen som tilbys, mye på grunn av samfunnets syn på rusmisbrukere. Da jeg sto frem og ønsket hjelp ble jeg til min store overraskelse møtt med skepsis og negativitet. Fastlegen min hadde vanskeligheter for å tro på det jeg sa […].»
«Det kjennes ofte som om det ikke er mine tanker. Som om avhengigheten styrer. Jeg har ikke kontroll. Ønsker jeg å bli rusfri? Den enkleste utvei er å bare bli i rusen, for veien jeg har foran meg blir lang og utrolig krevende.»