SERAF – Senter for rus- og avhengighetsforskning – ved Universitetet i Oslo har levert et svært kritisk høringssvar til det foreliggende forslaget til ny rusreform.
«det finnes ingen behandling for tilstander som ikke har sykdomskarakter»
SERAF legger ikke fingrene imellom:
«Utvalget forholder seg primært til selvvalgt bruk uten åpenbare problemer – såkalt rekreasjonelt, eventuelt eksperimenterende bruk. Det er ikke lett å forstå hva helsesektoren skal gjøre med ansvar for slik bruk. I realiteten er forslaget at helsesektoren skal få ansvaret for uønsket atferd uten sykdomstegn. […] det finnes ingen behandling for tilstander som ikke har sykdomskarakter.»
Andre hovedpunkter fra den 25 sider lange høringssvaret:
Om utvalgets fokus og «krigen mot narkotika»
«Det er etter vårt syn fornuftig å skille mellom en generell restriktiv ruspolitisk tradisjon med fokus på forebygging av rusmiddelbruk og skade og en tradisjon for overdreven bruk av fengsel som straff. Den første tradisjonen har sine røtter i arbeidet for å redusere alkoholproblemene og helseskadene knyttet til tobakk i befolkningen. […] Den andre tradisjonen har røtter i den amerikanske «war- on –drugs» og i en politisk visjon om et «narkotikafritt samfunn» med tro på at strenge straffer er særlig virksomme. […] Disse to ulike forståelsesmodellene for «restriktiv» er ikke tydelig nok adskilt i Reformutvalgets drøfting av kriminalisering. Derved kan beskrivelser og forslag fremstå som noe unyanserte. Fokuset i utvalgets arbeid var primært på fengselsstraff som virkemiddel.»
«helse- og sosialsektoren allerede i dag, og før nye eventuelle reformer, har det dominerende ansvar for tiltak»
Helsevesenet har allerede ansvaret
«[A]vhengighetspreget rusbruk defineres [nå] som sykdom (ruslidelser).Disse ruslidelsene utløser i dag en lovfestet rett til helsehjelp og behandling (Pasientrettighetsloven). En rimelig lesning av utviklingen er at helse- og sosialsektoren allerede i dag, og før nye eventuelle reformer, har det dominerende ansvar for tiltak dersom en bruker trenger og/eller ønsker helsehjelp. Langt på vei kan en derfor konkludere at den overordnete målsettingen allerede er fullført uten at utvalgets tydelig konkluderer med dette. Personer med ruslidelse får i dag helsehjelp og kapasiteten er på en del områder god, selv om den absolutt bør styrkes.»
Mangel på forslag for å styrke helsetilbudet
«Utvalget har imidlertid få reformforslag som med rimelighet kan sies å peke på løsninger i forhold til de eksisterende mer generelle ressursvanskene i helse- og sosialsektoren, hvor det i stedet foreslås ytterligere tilføring av oppgaver gjennom utvalgets forslag. Det er derimot en tendens til at rapporten nedvurderer hjelpetiltak som bygger på ulike former for myndighet fra strafferettsapparatet slik som behandling under soning og straffefritak eller nedsettelse av straff under forutsetning av behandling m.v. Empirien for denne nedvurderingen av slike rehabiliterende straffetiltak i regi av rettsapparatet er etter vår mening svak. Vår anbefaling er at kunnskapsgrunnlaget omkring kombinerte og sammensatte strategier der både justissektoren og helse- og sosialsektorens virkemiddel tas i bruk bør styrkes, før store veivalg i politikkutformingen tas.»
«En viktig samfunnsrespons er derfor å begrense omfanget av rusmiddelbruk i befolkningen gjennom regulering og/ eller forbud»
Om behovet for forbud
«Rusmiddelbruk angår derfor ikke bare brukeren. Rusmiddelbruk er et kollektivt fenomen, som kan «smitte», altså påvirke andre, i befolkningsgrupper. I ruspåvirket tilstand vil en person kunne forårsake ulykke og skade som rammer 3. person, som gjennom trafikkulykker og f.eks. vold i hjemmet. Rusmiddelbruk som utvikler seg til avhengighet og ledsagende sykdom fører også til betydelig funksjonstap og behov for helsehjelp som belaster fellesskapets ressurser […]. Konklusjonen av dette er at det ikke bør være opp til den enkelte å velge hvilke rusmidler en ønsker å bruke slik det heller ikke er opp til den enkelte å bestemme type kjøretøy eller type kjøreatferd, kjørehastighet, bruk av alkohol på offentlige områder eller bruk av tobakk hvor andre ferdes. Dette er atferd som reguleres ved lovforbud og påbud. Samfunnet har med andre ord en betydelig byrde knyttet til rusmiddelbruk, selv om de fleste rusinntakssituasjoner i seg selv i hovedsak ikke vil oppleves som eller føre til en negativ konsekvens. En viktig samfunnsrespons er derfor å begrense omfanget av rusmiddelbruk i befolkningen gjennom regulering og/ eller forbud.»
«Det at man kan velge bort reaksjonen, uten å erfare en sanksjon for lovbruddet, må forventes å føre til at den allmenforebyggende effekten av forbudet i betydelig grad vil svekkes»
Utvalgets forslag ikke «reell trussel om sanksjon»
«Sanksjonen for bruk og besittelse av rusmiddel som er foreslått i NOU 2019/26, som alternativ til straff slik vi kjenner det i dag, er et pålagt fremmøte med en tverrfaglig rådgivningskomite med forankring i kommunehelsetjenesten. Ved fremmøte vil man få et pålagt rådgivningsbudskap (om rusmidlers skadepotensial etc), mens man valgfritt, slik det er foreslått, kan la seg kartlegge for om man har et rusmiddelproblem og med det vil kunne kvalifisere for rusbehandling. […] Slik NOU2019/26 forslaget står, er anbefalingen at det ikke skal være noen ytterligere reaksjon eller sanksjon dersom en person er innkalt til rådgivningsmøtet, men ikke møter opp.»
«Dersom et forbud skal ha en allmenforebyggende effekt, må det som hovedregel ha en konsekvens å ikke følge loven. Klassisk er det borgernes opplevelse av risikoen for å få straff som er virkemiddelet for å få den tilsiktede generelle forebyggende effekten av forbudet. Dette vil variere mellom land, og over tid innad i et land. F.eks vil «sovende forbud» som i liten grad etterforskes eller straffes, dvs liten risiko for straff, i liten grad virke avskrekkende og med det heller ikke forebyggende.»
«Med forslaget slik det foreligger, vil den allmennforebyggende effekten være tvilsom. Reaksjonen på det å bruke/besitte rusmiddel, vil i liten grad kunne oppleves som en reel trussel om sanksjon, det vil være valgfritt om man skal motta reaksjon for lovbruddet. Det at man kan velge bort reaksjonen, uten å erfare en sanksjon for lovbruddet, må forventes å føre til at den allmenforebyggende effekten av forbudet i betydelig grad vil svekkes, fordi straffetrusselen er fjernet.»
Om forebyggende effekt av «rådgivningsmøtet»
«Det er dessverre […] slik at effekten av rådgivning om rusmidlers risiko gjennom en enkeltstående rådgivningssamtale i liten grad er vist å ha noen effekt på personens fremtidige atferd og rusmiddelbruk. Det vil derfor være liten grunn til å forvente at reaksjonsformen slik den er foreslått vil gi reelle individuelt forebyggende effekter […] mens det forventes nærmest bortfall av den allmennforebyggende effekten.»
«Det å tilby en begrenset helseressurs som samfunnet besitter, til personer som ikke er i behov av helsehjelp synes å være en uriktig prioritering»
Samfunnsnytte av «rådgivningssamtaler»
«Det sentrale handlingsalternativ for politiet er altså en henvising til en kommunal rådgivningskomite som skal ha tilgang til tverrfaglige ressurser. Slike instanser og fasiliteter finnes ikke i dag og utvalget foreslår opprettelse av dem, men uten å beskrive dem konkret, bl a fordi situasjonen i kommunene er svært ulike. Generelt kan det sies at kommunene har en vanskelig ressursmessig situasjon, og i praksis vil man antakelig være avhengig av å bruke tilgjengelige ressurser og koordinere disse innenfor ny administrativ enhet. Det er uklart hvordan dette skal skje og uklart om dette er god ressursbruk. Det å tilby en begrenset helseressurs som samfunnet besitter, til personer som ikke er i behov av helsehjelp synes å være en uriktig prioritering, spesielt gitt at forventningen om individuelt forebyggende effekt er lav.»
«Det er vår vurdering at dersom man kan velge bort å møte opp til rådgivningskomiteen uten risiko for konsekvens, er lovforbudet i praksis opphevet, dvs straffetrusselen/konsekvensen for lovbruddet er fjernet. Den forebyggende faktoren som i dag ligger i et forbud med risiko for sanksjon, fjernes, mens det ikke er noen konkret og kunnskapsbasert erstatning av det forebyggende virkemiddelet man legger opp til å fjerne. Samtidig legges det opp til en økt belastning i helsevesenet med en tilbudsplikt til personer som ikke er i behov av helsehjelp«
«Føre var-prinsippet»: Konsekvensene av en reform vil ikke bli synlige på mange år
«Som hovedregel vil endring i regulering av rusmiddelbruk forventes å føre til gradvise endringer i bruk i befolkningen og slike endringer vil kunne foregå over mange år. Skadevirkningene vil vise seg enda langsommere. Vi ser [for eksempel] en utsatt effekt fra førstegangs heroinbruk til førstegangs behandlingssøkning for heroinavhengighet på gjennomsnittlig 17 år.»
«Den ruspolitikken vi lager i dag vil på samme måte ha konsekvenser for rusproblematikken samfunnet vil oppleve om 20 år. Et føre-var prinsipp i politikkutformingen er derfor viktig, spesielt når vi vet at reversering av liberaliseringer er krevende.»
«Kanskje er første gangs bruk, dvs nyrekruttering til populasjonen «rekreasjonsbrukere» en av de overgangene som i stor grad vil kunne påvirkes av endring i lov og praktisering av straff»
Fire «målgrupper» for en reform
«Vi kan skille mellom:
1) Nyrekruttering til og første gangs bruk av et rusmiddel
2) Rusmiddelbruk blant unge (ofte sporadisk)
3) Jevnlige rusmiddelbruk blant voksne rekreasjonsbrukere, men med lav risiko for
skadekonsekvens
4) Vedvarende og gjerne langvarig rusmiddelbruk med høy risiko for sykdomsutvikling og
avhengighetsutvikling.»
«Det er kun i gruppe 4 det er en betydelig andel som vil kunne ha nytte av konkret helsehjelp for sitt
rusmiddelbruk. For denne gruppen er vurderingen at forbud mot bruk av rusmiddel i liten grad
påvirker rusbruken og i liten grad påvirker deres søkning til behandling. For denne gruppen er det
åpenbart at slagordet «fra straff til helsehjelp» er en konstruktiv tilnærming.»
«For de øvrige gruppene er det bare i beskjeden grad noen som vil kvalifisere for og ha både ønske om og nytte av formell rusbehandling. Noen flere vil kunne ha nytte av god veiledning og informasjon om
farene ved rusmiddelbruk, selv om effekten av enkel og uspesifikk rådgivning på atferdsendring er
usikker.»
«Kanskje er første gangs bruk, dvs nyrekruttering til populasjonen «rekreasjonsbrukere» en av de overgangene som i stor grad vil kunne påvirkes av endring i lov og praktisering av straff og med det oppfattelse av endring i den forebyggende restriktivitet. «
«[skal lav forekomst i rusmiddelbruk i Norge] settes på spill, gjennom en reform med uvisse konsekvenser, og fravær av kunnskapsbaserte forebyggende virkemiddel»?
Unyansert fremstilling av effekt av kriminalisering
«Utvalget legger stor vekt på forskning som sammenlikner bruksutbredelsen (livstidsprevalens eller siste års prevalens) i land med streng med land med mild kriminalisering. Konklusjonene er at man vanskelig kan finne noen sikker forskjell, knyttet til konkrete tidspunkter for endring i reguleringsform. Konklusjonen fra utvalget synes å være at kriminaliseringen kan avvikles som betydningsløs samtidig som den er kostbar og påfører mange lidelse. Dette er et forskningsfelt med nokså få absolutte svar og i utvalgets drøfting kommer nyansene i forhold til tilgjengelighet i befolkningen og betydning for utviklingen av rusliberale miljøer ikke godt nok frem.»
«[Utvalget] analyserer imidlertid ikke, eller utilstrekkelig, sammenhengen mellom restriksjoner og sosiale begrensninger og bruksutvikling. Det drøfter heller ikke om den formen for forbud og tilhørende (valgfrie) sanksjon som utvalget anbefaler, har forventet god virkning. Dagens (og de siste års) restriktive ruspolitikk har bidratt til lav
bruksforekomst og nyrekruttering i Norge sammenlignet med EU-gjennomsnittet som et eksempel (ESPAD rapport 2015). Dette er et særtrekk i Norge, sammenlignet med andre land, og utgangspunkt med lav forekomst i rusmiddelbruk i Norge bør ivaretas. Spørsmålet er om dette gode utgangspunktet skal settes på spill, gjennom en reform med uvisse konsekvenser, og fravær av kunnskapsbaserte forebyggende virkemiddel.«
«Utvalgets forslag er, slik vi vurderer det, langt på vei en utvisking av forskjellen på bruk og «dealing»»
Foreslåtte mengdeangivelser for hva som skal anses å være til «eget bruk»
«De mengdene som foreslås godtatt som begrenset til eget forbruk er vesentlig høyere enn det som rapporteres fra behandlingssektoren og oppsøkende virksomhet. De foreslåtte mengdeforholdene er i stor grad forenlig med og typisk for «dealing» og småsalg. Vanligvis sendes små-selgere ut på markedet. De foreslåtte mengdene for oppbevaring til eget bruk vil i stor grad sammenfalle med hva små-selgere vil kunne oppbevare i forbindelse med salg. […] Utvalgets forslag er, slik vi vurderer det, langt på vei en utvisking av forskjellen på bruk og «dealing».»
Ressursbehov
«Forventningen om at rådgivningskomiteene og dets arbeid vil kunne foregå uten at det blir behov for betydelig ressursøkning i kommunehelsetjenesten virker urealistisk.»
«Spørsmålet er overordnet sett om det er et reelt behov for en reform i betydning stor omlegging av dagens praksis eller om en mindre justering av kursen er bedre»
Behov for en mer gradvis endring av ruspolitkken
«dersom det kommer en situasjon der reaksjonen på bruk av rusmiddel oppleves som liberalisert, vil vi forvente mer bruk i befolkningen og med det «spredning av bruk i sosiale nettverk». Dette vil i så fall få langsiktige konsekvenser og for alle praktiske formål være en endringsprosess som det vil være svært krevende å reversere. Spørsmålet er derfor om det er klokere å iverksette en mer gradvis endring ledsaget av evaluering, enn en stor reform, med betydelig grad av liberalisering mht straff, med ukjente konsekvenser på kort og lang sikt.«
«Spørsmålet er overordnet sett om det er et reelt behov for en reform i betydning stor omlegging av dagens praksis eller om en mindre justering av kursen er bedre. Situasjonsbeskrivelsen i rusfeltet i Norge i dag tilsier ikke en stor krise som trenger en omveltende reform, men et system som har flere og til dels kostbare forbedringsmuligheter. Vår vurdering er at mandatet som er gitt til Rusreformutvalget, i for liten grad er kunnskaps- og behovsbasert og dermed i for liten grad knyttet til de konkrete utfordringene fagfeltet står i.»
«En solidarisk ruspolitikk tar hensyn til de mest sårbare, de som er i fare for å utvikle problematisk bruk og disse vil bare kunne beskyttes med en befolkningsrettet strategi som begrenser rusmiddeldebut og rusmiddelbruk i befolkningen. Dette har Norge lyktes med og har blant Europas laveste forekomster av bruk av illegale rusmiddel og også relativt lav problembyrde.»