Påstand: “Folk må få ruse seg på hva de vil. Staten kan ikke velge rusmiddel for folk.”

– Vi står ikke så fritt i våre valg som vi tror; samfunnet har som fellesskap foretatt valg på svært mange områder på vegne av den enkelte forbruker.

Mange produkter er forbudte

Hvis man tar for seg matvarene på kjøkkenet og ser på listen over de kunstige tilsettingsstoffene på varedeklarasjonene, er det man ser kun et svært begrenset utvalg av det produktene kunne vært tilsatt. Som forbruker har man bare tilgang til varer med en brøkdel av alle mulige tilsettingsstoffer. Det finnes stoffer som kunne gjort matvarene mer holdbare, søtere eller billigere. Men de er ikke tillatt brukt. Samfunnet har som et fellesskap gjort dette valget på vegne av alle forbrukerne. Ved lov.

Det samme gjelder medisiner. Av alle medisiner som kunne fungert, er det bare en brøkdel – de som har best effekt med akseptable bivirkninger – som blir lansert. Blant medisinene som er i handelen internasjonalt, vil man ikke få disse på apoteket med mindre de er godkjent i Norge. Om selv om de faktisk skulle være tilgjengelig på det lokale apoteket, kreves det gjerne resept for å kunne kjøpe dem. Dette er ting som staten, på vegne av fellesskapet, har vedtatt at man ikke kan overlate til forbrukernes egne vurderinger.

Som forbruker har man bare tilgang til varer med en brøkdel av alle mulige tilsettingsstoffer

Hvis man tok bilen for å komme til apoteket, må bilbeltet være festet. Noe annet er forbudt. Og tok man motorsykkel, er bruk av hjelm obligatorisk.

Både bilen og motorsykkelen må tilfredsstille strenge sikkerhetskrav. Man kan ikke fritt importere de kjøretøy en måtte ønske fra andre deler av verden. Det samme gjelder alle andre maskiner, verktøy, eller sågar leketøy, du måtte ha i huset. De må alle ha CE-merket som bekrefter at produktet tilfredsstiller alle sikkerhetskrav som gjelder i EU/EØS for å kunne selges der.

Hvorfor disse kravene?

Så det finnes knapt en område der en som forbruker ikke er underlagt streng regulering.

Hva er grunnen til alle disse kravene? Og hvorfor godtar vi det? Forholder det seg ikke slik som filosofen John Stuart Mill skrev i On Liberty i 1859: Over himself, over his own body and mind, the individual is sovereign?

Én forklaring er at verden i 2014 er uendelig mye mer kompleks enn Victoria-tidens England. Man skal ikke så langt tilbake i historien før både maskiner, legemidler og preserverte næringsmidler var et uaktuelt tema for befolkningen. De fleste er i dag sjeleglad for at de slipper å forholde seg til næringsmidlenes varedeklarasjoner. Det er en lettelse å vite at det som er godkjent av staten er trygt for en selv og ens familie å innta; én ting mindre å sette seg inn i, én ting mindre å bekymre seg for.

En annen årsak er selvsagt at samfunnet vi lever i, har den høyeste levestandard verden har sett, spesielt ved at vi alle nyter godt av allmenne velferdsordninger. Men for at et slikt solidarisk samfunnssystem skal kunne fungere, må staten redusere utgiftene til for eksempel helsetjenester så mye som mulig. Og dette innebærer at en også må søke å legge begrensninger på skadene personer kan påføre seg selv. Dette kan gjøres ved opplysning (ernæring, fysisk aktivitet), beskatning (alkohol og tobakk). påbud (hjelm og bilbelte), eller altså forbud (narkotika).

En person drept i en trafikkulykke koster for eksempel samfunnet 23,3 millioner kroner, en alvorlig skadd koster 6,3 millioner. En studie fra Sverige viser at narkotikamisbruket koster staten 62 milliarder kroner. De fleste skattebetalere er derfor enige i at det er fornuftig å legge enkelte begrensninger på menneskers personlige valg, for å kunne opprettholde bærekraften i et solidarisk velferdssamfunn.

«Personlige valg» berører mange andre

En annet forhold er at disse “personlige valgene” også nødvendigvis vil berøre mange andre hvis det først skulle gå galt. Et dødsfall eller en alvorlig ulykke eller sykdom, vil ramme familie og pårørende hardt – både emosjonelt og økonomisk. De aller fleste aksepterer visse begrensninger i sin livsutfoldelse for å forhindre at våre kjære skulle bli rammet.

Så er det også forbud som ikke faller inn i noen av disse to kategoriene. Hvorfor skal en ikke som våpeninteressert og fredelig samfunnsborger kunne få eie et helautomatisk våpen? Hvis en aldri har tenkt å løsne et skudd? Vel, samfunnet anser at konsekvensene av ett enkelt tilfelle av misbruk – for eksempel på grunn av en psykisk sykdom eller i ruset tilstand – vil ha så store konsekvenser i form av antall drepte eller skadde, at samfunnet har valgt å helt forby at privatpersoner kan inneha helautomatiske våpen.

En av mange begrensninger borgerne aksepterer

Det er derfor ikke noe unikt ved at staten forhindrer at man som samfunnsborger «ruser seg på hva man vil». Det er en av svært mange begrensninger de fleste aksepterer som prisen for å leve et trygt liv. Men på de fleste av områdene, registrerer en det knapt, fordi det finnes en lang rekke produkter som tilfredsstiller lovens krav. Men slik er det som kjent ikke for psykoaktive stoffer.

Men i tillegg til alkohol og tobakk – kunne det ikke være flere tillatte rusmidler i samfunnet? På tross av at de er avhengighetsdannende og helseskadelige? Dét kan diskuteres, men det er en helt annen diskusjon.

Og om nå staten ikke vil tillate produksjon og salg av narkotika – kunne det ikke i det minste vært tillatt å bruke likevel? Hvorvidt staten kontrollerer skadelige produkter kun ved forbud mot tilvirkning og salg, eller eventuelt også forbyr konsum av produktene (som en forbrytelse eller en forseelse) er også et helt annet tema. Det vesentlige er at staten på en rekke områder blander seg inn i det som kan anses å være privat konsum som ikke vedgår andre – og at et stort flertall av befolkningen anser det som helt legitimt