Påstand: «Sanksjoner virker ikke mot narkotikabruk…»

– Straff (sanksjoner) brukes for så godt som alle lovbrudd, og virker avskrekkende – også for narkotikabruk. Straff av rusavhengige virker derimot ikke avskrekkende.

Hva er straff?

For å si noe om denne påstanden, er det nødvendig å presisere hva en mener med “straff”. I norsk juridisk terminologi betyr det sanksjoner for brudd på straffeloven – altså fengsel eller bøter. En mer utvidet begrepsbruk er den som Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen benytter, der også administrative sanksjoner (som f.eks. parkeringsbøter) betegnes som “straff” selv om det altså ikke er noe som kan komme på rullebladet.

 

I begge tilfeller er det snakk om sanksjoner, som kan sies å bety en “negativ reaksjon”, altså en reaksjon som er ment å være ubehagelig, noe en vil prøve å unngå. 

 

I denne diskusjonen kommer vi ikke til å skille mellom disse to formene for sanksjoner, med “straff” sikter vi altså til både strafferettslige sanksjoner (som i Norge) og administrative sanksjoner (som i Portugal). 

 

Så hvorfor bruke en av disse to typene for straff for bruk av narkotika?

Grunnen er at narkotikabruk er forbudt – både i Norge og Portugal (som har avkriminalisert), og i Solberg-regjeringens nedstemte forslag til rusreform skulle også narkotikabruk fremdeles være forbudt. En kan mene at narkotikabruk burde vært lovlig, men det blir en annen diskusjon. Her skal vi se på hvilken funksjon sanksjoner har, gitt at bruken er forbudt. 

Praktisk talt alt som er forbudt i Norge, hefter det en eller annen form for sanksjon (“straff”) ved. Grunnen til at vi “straffer” brudd på alle forbud, er at hvis det ikke eksisterer en risiko for en eller annen “ubehagelig” reaksjon, vil ikke forbudet bli oppfattet som reellt. Det vil oppfattes som en “sovende lov”. 

 

Det beste hadde jo vært at det var tilstrekkelig bare å forby noe, uten at samfunnet måtte bruke ressurser på håndtering av bøter, gebyrer og fengselsdommer. Men ingen land i verden praktiserer dette. Brudd på forbud har i alle samfunn til alle tider hatt en eller annen “negativ reaksjon” – eller altså: “straff”.  

 

En regner gjerne fem hovedgrunner til at lovbrudd blir møtt med en eller annen form for straff: beskyttelse av samfunnet, hevn, oppreising, rehabilitering og avskrekking.  

 

Beskyttelse, oppreisning og hevn

De tre første grunnene har lite med narkotikabruk å gjøre: Å beskytte samfunnet kan for eksempel være lange fengselsstraffer med eventuell sikring for forbrytelser som drap eller seksualforbrytelser. Oppreising handler om å straffe lovbryteren økonomisk ved for eksempel å dømme vedkommende til å betale erstatning til offeret for skaden som er lidd. Hevn regnes også å være en av begrunnelsene for straff, siden det antas at uten en reaksjon fra samfunnet, ville mange ofre og deres pårørende tatt loven i egne hender og straffet for eksempel seksualforbrytere selv. 

 

Rehabilitering og avskrekking

De to siste grunnene er imidlertid i større grad knyttet til narkotikabruk – som jo i hovedsak ikke har direkte ofre, men er et forbud for å beskytte samfunnet. Rehabilitering sikter på å forebygge fremtidige lovbrudd ved å tilby lovbryteren behandling, rådgiving, opplæring e.l. Det kan for eksempel dreie seg om såkalt “paragraf 12-soning” i Norge der personer dømt for lovbrudd knyttet til narkotikaavhengighet (vinningsforbrytelser, narkotikasalg etc) kan få sone straffen i en behandlingsinstitusjon og ikke i fengsel. Land som har avkriminalisert (flyttet lovbruddet fra strafferetten til sivilretten) opererer gjerne med obligatorisk kurs om illegale rusmidler som en av de mulige sanksjonene. 

 

Den siste grunnen, avskrekking, handler om at de ubehagelige konsekvensene av et lovbrudd (som en parkeringsbot) gjør at lovbryteren vil prøve å unngå å begå lovbruddet igjen. Har man en gang blitt tatt i en billettkontroll uten gyldig billett, reduseres sannsynligheten for at man prøver å snike igjen. 

 

Dette kalles gjerne spesifikk avkrekking – rettet mot lovbryteren selv for å forhindre gjentakelse. Man snakker også om generell avskrekking, som er effekten på de øvrige medlemmer av samfunnet. Har man sett en person bli tatt uten billett på t-banen, er det en påminnelse om at forbudet mot å reise uten billett er reellt. Hvis det derimot aldri var billettkontroller, er det grunn til å tro at stadig flere ville unnlatt å kjøpe billett. 

 

Men hvorfor det? For det første forutsetter det at det er en handling mange i prinsippet ville ønsket å utføre, som det innebærer en forsakelse å avstå fra. Som de tusenlappene man hvert år kunne brukt på andre ting, hvis en sluttet å betale for seg på t-banen. Handlinger som få eller ingen ønsker å gjøre uansett, er i mindre grad forbudt og forbundet med straff. Vi kan anta at straff vil ha større effekt mot skattesnyteri enn for eksempel blotting. 

Folk avstår fra en forbudt handling av hensyn til sanksjonene – både de formelle sanksjoner som staten står for – strafferettslige eller administrative – men ikke minst også de sosiale sanksjoner. Hvis det ble kjent i nabolaget eller blant kollegaene at en person med normalt god økonomi konsekvent ikke betalte for seg på t-banen, ville det vakt reaksjoner. Mange ville følt at vedkommende var en gratispassasjer (bokstavelig talt) på noe de andre betalte for. Resultatet kunne blitt baktaling, latterliggjøring, spydige kommentarer, og kanskje direkte kritikk og konfrontasjon – slik mennesker til alle tider har regulert aksektabel adferd i sine samfunn. Disse naturlige sosiale sanksjonene har sitt opphav i at de andre medlemmene i samfunnet intuitivt forstår at skal tilbudet de alle nyter godt av (t-banen) bestå, må det ha en form for konsekvens å bryte loven om å kjøpe billett. 

 

Blant de første til å identifisere denne samfunnsmessige rollen straff spiller, var den franske sosiologen Émile Durkheim. Hans forståelse er at straff primært handler om å forhindre demoralisering av “rettskafne mennesker” i møte med handlinger som bryter med den “kollektive samvittigheten”. Sanksjoner mot de som bryter med sentrale normer styrker ifølge Durkheim samholdet mellom de som slutter opp om normene.

 

Samvirket mellom formelle og sosiale sanksjoner

Det er en ganske uløselig oppgave å skille mellom effekten av statens formelle sanksjoner mot lovbrudd og de uformelle sosiale sanksjoner. Men i et komplekst moderne samfunn er det de formelle sanksjonene som gir befolkningen signaler om hva som bør sanksjoneres sosialt. Det er vanskelig for individene å ha oversikt over hvilke handlinger som kan ha skadelige virkninger på samfunnet, og i hvilken grad. Et forbud som blir praktisert ved at lovbrudd blir sanksjonert av staten, vil i større grad også møte sosiale sanksjoner. 

Jusprofessoren Johs. Andenæs påpekte i artikkelen The General Preventive Effects of Punishment at det er spesielt vanskelig å separere disse to effektene siden det ofte er de formelle sanksjonene som utløser de sosiale. Det er gjerne bare når noen blir tiltalt, dømt og eventuelt må sone, at omgivelsene får vite om lovbruddet.

 

Ifølge Andenæs er “straff en måte å uttrykke sosial misbilligelse på” og i likhet med Durkheim viser han til at “straffen nøytraliserer de demoraliserende konsekvensene av at folk observerer at lovbrudd blir begått”.  

 

Andenæs skriver i den samme artikkelen om hvordan adferdsmønstre kan påvirkes av lovendringer som endrer en handlings lovlighet og straffbarhet. Han påpeker for det første at “selv om mennesker stort sett ikke trenger straffeloven for å forhindre dem fra å begå mer alvorlige lovbrudd, så stemmer ikke dette for lovbrudd som er gjenstand for liten eller ingen moralsk avvisning”.

 

Straff har altså liten virkning hvis den ikke korresponderer med en tilsvarende sosial fordømmelse. En lov som ikke har oppslutning i befolkningen, vil altså bli mindre effektiv. Og tilsvarende vil en lov som ikke håndheves, miste effekt siden lovbruddet ofte ikke blir kjent og dermed ikke utløser sosiale fordømmelse.  

 

Andenæs peker videre på at fjerning eller drastisk reduksjon av straff gjerne ikke vil gi umiddelbare utslag, men vil kunne bli synlige over tid: 

 

Selv om moralske hemninger i dag er tilstrekkelige til å forhindre at hoveddelen av befolkningen begår alvorlige forbrytelser, er det et diskutabelt spørsmål om dette ville fortsette lenge hvis farene ved straff ble fjernet eller drastisk minimert. Det kan tenkes at bare et lite antall mennesker ville bli utsatt for fristelser når straffene først ble avskaffet eller kraftig redusert, men at kriminalitet med tiden ville tiltrekke seg de svakere sjelene som var blitt demoraliserte ved å se lovbrudd begått ustraffet. Effektene kan gradvis spre seg gjennom befolkningen i en kjedereaksjon.

 

Individenes internaliserte normsystemer vil altså fungere som en bremsekloss på adferdsendring, men fravær av straff vil over tid kunne endre dette.  

 

Det har i de siste års narkotikadebatt vært vist til en statistikk som viser at mindre justeringer av strafferammene for bruk og besittelse av cannabis i ulike land ikke har gitt tilsvarende endringer i konsum. Andenæs behandler også dette temaet:

 

[M]indre revisjoner av reglene om formildende eller skjerpende omstendigheter ved straffutmålingen kan ikke uten videre tenkes å ha påviselige virkninger så lenge det ikke innføres grunnleggende endringer i formildende eller skjerpende retning […] Men det kan godt spørres hva som ville skje dersom det eksisterende straffesystemet ble avskaffet til fordel for et rent behandlingsorientert system.

 

Oppdagelsesrisiko

Effekten av formelle sanksjoner (“straff”) avhenger altså av i hvilken grad den samsvarer med moralen i samfunnet, og enkeltindividers moral kan gjøre at effekten av en en større lovendring først blir synlig over tid. Men det som først og fremst avgjør effekten av straff er risikoen for at lovbruddet oppdages og straffeforfølges. Ett eksempel kan være plyndring som stadig inntreffer under opptøyer eller naturkatastrofer, der ordensmakten er opptatt med andre oppgaver. Et annet eksempel Andenæs løfter frem, er arrestasjonen og deporteringen av politistyrken i København til Tyskland i 1944. Det påfølgende året økte forekomsten av ran og innbrudd i den danske hovedstaden med 1000%. 

 

Forutsetninger for at straff virker avskrekkende

Men det er enkelte områder der straff i liten grad bidrar til generell avskrekking. Sosiologiprofessor Jackson Toby har identifisert to forutsetninger for at straff bidrar til å understøtte “konformistenes moral”. Det ene er at adferden er noe majoriteten, bevisst eller ubevisst, vil ønske å gjøre. Det er som nevnt liten grunn til å tro at straff reduserer utbredelsen av blotting. 

 

Dette brukes i blant som et argument mot å sanksjonere narkotikabruk: “Ville du begynt å bruke narkotika om det var blitt lovlig?” spørres det, og bildet som manes frem er av en tungt rusavhengig person. På tross av de mange negative konsekvensene – på lang og kort sikt – er det imidlertid også mange “gode” grunner for å ruse seg på illegale rusmidler. De ulike rusmidlene kan gi rusopplevelser som de legale ikke kan gi, de kan gi energi, redusere søvnbehov, redusere apetitt, gi selvtillit, virke avslappende, de er rimelige, kan leveres på døren, gir ikke bakrus osv. Det er en handling som er svært attraktiv for mange, og vil kunne bli det for mange flere hvis bruken blir normalisert. Og for å unngå en normalisering, er en altså avhengig av det komplekse samspillet mellom de formelle og de sosiale sanksjoner.   

Den andre forutsetningen ifølge Toby er at overtrederne faktisk ønsker å bryte reglene, at  lovbruddene oppfattes som en bevisst utfordring av normene og at lovbryteren kan fremstå som en rollemodell. Dette gjør at lovbrudd begått av mennesker med sykdom, psykiske lidelser eller personlighetsforstyrrelser i mindre grad oppfattes som en trussel mot bestående samfunnsorden og normsett, og følgelig ikke utløser behov for verken sosiale sanksjoner eller straff.   

 

Dette er også tydelig i vår hjemlige narkotikadebatt. I Klassekampens spørreundersøkelse om Solberg-regjeringens forslag til rusreform, mente 37% at narkotikabruk fortsatt burde være kriminelt, 22% mente det burde avkriminaliseres for alle mens 26% mente at det bare burde avkriminaliseres for mennesker med rusproblemer. 

 

Dette betyr altså at 48% ønsket å beholde en eller annen form for straffereaksjoner mot personer som bruker narkotika av eget valg, mens over halvparten av disse var villige til å gjøre unntak hvis personene er å anse som “syke”. Ifølge professor Toby skyldes altså dette at de ikke risikerer å fungere som noen “rollemodell” og dermed ikke utfordrer samfunnets normer på området.  

 

Så, virker straff mot narkotikabruk?

Straff i betydningen sanksjoner (negative reaksjoner) som ilegges en lovbryter av samfunnets myndigheter, er grunnleggende i alle organiserte samfunn. Sanksjoner anvendes fordi de virker. De virker med hensyn til beskyttelse, oppreisning og å redusere hevnbehov, men også med hensyn til generell avskrekking.  

Det betyr imidlertid ikke at det er forbudene og strafferammene som isolert sett har denne effekten. De får sin virkning i et komplekst samspill med samfunnets moral og dets uformelle sosiale sanksjoner. Og ikke minst er det den reelle risikoen for å bli dømt for et lovbrudd som virker avskrekkende, ikke forbudet i seg selv.  

 

Men forutsetningen for at straff skal virke avskrekkende er for det første at det dreier seg om en handling som mange ville ønske å gjøre, men der de velger å legge bånd på seg av hensyn til solidaritetsfølelse og samfunnsnormer. Inntak av rusmidler er utvilsomt en slik handling. 

 

Den andre forutsetningen er at lovbrytere anses å handle av egen fri vilje og ikke som følge av en form for “sykdom”. Det er årsaken til at det er stor og tverrpolitisk oppslutning om å fjerne straffetrussel mot rusavhengige personer. Sanksjoner mot rusavhengige bidrar ikke til generell avskrekking. For disse er det korrekt at “straff ikke virker”.