Solberg-regjeringens rusreformforslag: En helsereform uten helseinnnhold

 

Rusreformen ble lansert som et tidsskille i norsk narkotikapolitikk. Mens vi før har straffet rusavhengige, skulle de etter reformen få helse- og sosialhjelp. Derav navnet på NOU-en fra rusreformutvalget: «Fra straff til hjelp».

 

Noen har svingt seg til de helt store høyder ved å beskrive rusreformen som den største sosialpolitiske reformen i Norge i moderne tid. Ofte har saken blitt presentert som at vi i Norge har hatt førti års mislykket straffepolitikk og at rusreformen ville gjøre en slutt på dette. Endelig ville rusavhengige i Norge få helsehjelp.

 

For å si det litt forsiktig: Rusreformen har blitt kraftig oversolgt. Det er en helsereform uten helseinnhold. Den ville ikke i seg selv ført til noen økt satsing på hjelpetilbudet til rusavhengige. Ingen nye tiltak, ingen nye hjelpere, ingen nye penger. Forklaringen ligger allerede i mandatet for utvalget som har utredet reformen. Der heter det, svart på hvitt: «Utvalget skal synliggjøre hvordan forslag til rusreform kan gjennomføres uten økte bevilgninger». Dette har utvalget lojalt fulgt opp.

 

Faktum er at det store skiftet i narkotikapolitikken begynte for mange år siden: Både en storstilt utbygging av hjelpeapparatet for folk med rusproblemer og en økende bruk av andre reaksjoner enn straff for narkotikabruk. Med rusreformforslaget slo regjeringen virkelig inn vidåpne dører. Skiftet fra straff til hjelp har pågått lenge, helt fra 1980-tallet.

 

Alle med rusproblemer i Norge har i dag rett til helsehjelp etter pasientrettighetsloven, med alt som dette innebærer av individuell plan, ansvarsgrupper osv. Vi har bygd ut et stort og mangesidig hjelpeapparat med alt fra gatenære tiltak og sprøyterom til LAR-behandling, akuttinstitusjoner, polikliniske tilbud, feltpleie og mye mer. Dette er beskrevet i både rusreformutvalgets utredning og i regjeringens forslag til Stortinget.

 

Alle med et rusproblem kan fritt oppsøke fastlege eller et av hjelpetilbudene, uten fare for å bli anmeldt til politiet eller at det skal sprette fram fra skapet en politi som vil arrestere og straffe. Helsepersonell har både taushetsplikt og plikt til å hjelpe, og ingen som jobber i hjelpetiltakene blir forbauset eller skremt over at det dukker opp folk som bruker illegale stoffer!

 

Det er fortsatt et åpent spørsmål hvor mange med rusproblemer som lar være å søke hjelp fordi de bruker illegale stoffer eller fordi de tror at de kan bli straffet hvis det blir oppdaget av hjelpeapparatet. Dette finnes det lite dokumentasjon på, bare anekdoter om folk som har tenkt slik. Ut fra det vi vet om utvikling av rusavhengighet, er det også mange andre faktorer som gjør at man ikke søker hjelp. Den rusavhengige er ofte den siste som vil innse at man har et problem og trenger hjelp. For det andre er det mange historier fortalt av rusavhengige som sier de virkelig måtte se skriften på veggen før de valgte å søke hjelp. Å fri seg fra alkohol- og narkotikaavhengighet er en slitsom og langvarig prosess for mange og noe man utsetter i det lengste å starte på.

 

Den internasjonale organisasjonen Harm Reduction Consortium offentliggjorde før jul en Global Drug Policy Index. Der er narkotikapolitikken i 30 land fra ulike kanter av verden sammenlignet ut fra 75 kriterier. Norge ble her kåret som nummer én i verden i utvikling av en human og helserettet narkotikapolitikk. Også når det gjelder bruk av andre reaksjoner enn straff og fengsel er Norge blant verdens fremste land, slik vi også er det på forebygging.

 

Men også vi kan og må bli bedre på helse- og sosialhjelp, vi kan bli mer avanserte i bruk av alternative reaksjoner, særlig overfor unge narkotikabrukere, og vi kan satse enda mer på lokalbasert forebygging. Derfor er det verdt å notere at stortingsflertallet med AP, SP og FrP nettopp gikk inn for en annen type rusreform som legger opp til satsing på disse områdene – der regjeringens forslag ikke hadde noe å by på.

 

Rusreformutvalget gjorde en verdifull jobb med å samle dokumentasjon om ulike narkotikapolitiske løsninger, enten man er enig i deres konklusjon eller ikke. Samtidig fulgte utvalget det mandatet de fikk, gjengitt slik i innstillingen: Utvalget skal synliggjøre hvordan forslag til rusreform kan gjennomføres uten økte bevilgninger.

 

Regjeringen fulgte opp denne tilnærmingen i sin stortingsproposisjon. Der står det svart på hvitt blant annet dette: «Departementets forslag legger, med unntak av å innkalle og gjennomføre møter med personer som er ilagt møteplikt, ingen nye oppgaver på kommunene». Videre: «Departementets forslag innebærer ingen opprettelse av nye former for tjenestetilbud, verken i kommunen eller i spesialisthelsetjenesten. Det foreslås heller ingen nye rettigheter til tjenester til personer med rusproblemer eller rusbrukslidelser som ikke allerede følger av dagens regelverk og som dekkes av eksisterende finansieringsformer.

 

Det vises i den sammenheng til en betydelig vekst i kapasitet i tverrfaglig spesialisert rusbehandling i spesialisthelsetjenesten og en tilsvarende betydelig redusert ventetid på behandling over de siste årene. Regjeringen viser til at den siden 2013 har lagt ned en betydelig innsats for å heve kvalitet og kapasitet i hjelpetilbudet og konkluderer med «at de satsinger som er gjennomført, må anses å være tilstrekkelig til å kunne ivareta de funksjoner og oppgaver som skal løses ved implementering av rusreformen».

 

Med andre ord; en helsereform uten nytt helseinnhold. Ingen nye helsetilbud, ingen nye hjelpere, ingen nye penger. Dermed ikke sagt at det ikke trengs ytterligere utbygging og utvikling av hjelpetilbudet, men det kan man gjøre uavhengig av en rusreform eller ikke.