UNGASS 2016 står for «United Nations General Assembly Special Session on Drugs 2016». Med andre ord; det dreier seg om et spesialmøte i FNs generalforsamling i New York som tar opp et tema av spesiell viktighet for medlemslandene. Forrige gang det var tilsvarende møte om narkotika var i 1998.
I 2009 vedtok FN en felles innsats mot narkotikaproblemer gjennom dokumentet «Political Declaration and Plan of Action on International Cooperation towards an Integrated and Balanced Strategy to Counter the World Drug Problem». Resultatene av denne innsatsen skal etter planen oppsummeres etter ti år, dvs. i 2019.
Flere medlemsland (Guatemala, Mexico og Uruguay) tok imidlertid initiativ til at det måtte holdes et UNGASS-møte tidligere enn i 2019. Bakgrunnen var de spesielle problemene disse landene har knyttet til narkotikarelatert kriminalitet og vold. Det var dette initiativet som resulterte i UNGASS2016, tre år før opprinnelig tenkt.
UNGASS 2016 var en mye mer omfattende prosess enn bare tredagers-møtet i hovedforsamlingen 19. – 21. april 2016. De vanlige ritualene ble naturligvis gjennomført i henhold til FN-protokollen: Plenumsmøter i generalforsamlingen der nesten alle land i tre samfulle dager leser opp sine nøye forberedte uttalelser, ofte framført av en minister hjemmefra eller landenes ambassadører i New York. Noen land går sammen om felles innlegg, andre land snakker på egne vegne, og noen land gjør begge deler. Norge valgte den siste varianten i New York.
De politiske resultatene av UNGASS2016 er drøftet her
Plenumsmøtene er en ganske tidkrevende og ensformig affære. Men disse innleggene gir til sammen et veldig godt bilde av hvor enkeltland, grupper og hele FN står i narkotikapolitikken. Hvilke tema velger landene å snakke om? Hvilke land sier hva? Er det tema som går igjen ofte? Hvilke ting blir ikke tatt opp? Hvordan grupperer landene seg? Hva er det enighet om, og hva splitter?
Før man møttes til selve UNGASS i FN-hovedkvarteret på Manhattan, hadde det pågått en lang serie med møter, konferanser og diskusjoner gjennom tre år
Men de kanskje viktige diskusjonene i New York skjedde andre steder enn i plenumsmøtene. I løpet av de tre dagene fra 19. til 21. april ble det gjennomført fem rundebordskonferanser og rundt femti såkalte side-events. På disse ble alle sider av narkotikaproblematikken belyst og diskutert på en mer uformell og levende måte enn i plenum, selv om medlemslandene i alle slike sammenhenger planlegger nøye hva de skal si. Naturlig nok, siden de siden kan bli gjort ansvarlige for hva de har sagt.
Det var for øvrig bred deltakelse fra sivilsamfunnet på UNGASS-sesjonen i New York. Til åpningen var det meldt på rundt 800 delegater fra frivillige organisasjoner. Hele verden var representert, men av praktiske og økonomiske årsaker var amerikanerne i sterkt overtall. Særlig hadde den amerikanske legaliseringsbevegelsen med alle sine grupper og underbruk mobilisert kraftig, og de var lette å identifisere gjennom sine organiserte runder med applaus når noen av medlemslandene sa noe de likte. For øvrig er det stemmene fra de fattige i sør som var mest fraværende også i denne sammenhengen.
Men de aller viktigste UNGASS-diskusjonene skjedde ikke i New York eller i april 2016. Før man møttes til selve UNGASS i FN-hovedkvarteret på Manhattan, hadde det pågått en lang serie med møter, konferanser og diskusjoner gjennom tre år, hovedsakelig i Wien i Østerrike. Her ligger FNs narkotikakontor (UNODC), og her holder FNs permanente komité for narkotikapolitikk til; Commission on Narcotic Drugs (CND).
FN bygger på konsensusprinsippet. Det betyr at alle medlemslandene må være enige om hvert eneste ord i en slutterklæring
En FN-konferanse av slike dimensjoner som UNGASS krever omfattende og langvarige forberedelser. Det er særlig forhandlingene om sluttdokumenter som krever mye diplomatisk arbeid. FN bygger på konsensusprinsippet. Det betyr at alle medlemslandene må være enige om hvert eneste ord i en slutterklæring. Det vil si; de må være villige til å la være å legge ned veto. Kanskje er man ikke enige i alt som står i et dokument, men også politikk på FN-nivå er i stor grad hestehandel. Man er villige til å godta noe på ett område mot at man får tilbake noe på et annet. Slik er det mulig å komme fram til enighet på forbausende mange områder, når man tar i betraktning at det dreier seg om nesten 200 land med sterkt sprikende interesser og hensyn som skal tas.
Etter innledende sonderinger gjennom nesten to år, begynte man rundt nyttår 2015-16 på en konkret tekst som etter hvert skulle bli sluttdokumentet som ble vedtatt på UNGASS: «Our joint commitment to effectively adressing and countering the world drug problem». Da CND hadde sitt avsluttende møte i Wien midt i mars 2016, hadde man oppnådd enighet om en omfattende tekst på 24 sider. Dette betydde at sluttdokumentet fra UNGASS i New York kunne vedtas på starten (!) av møtet, noe som vanligvis skjer ved avslutningen av slike FN-møter. Ofte må man bruke både natt og dag under møtene til å forhandle seg fram til en enighet som så kan vedtas ved avslutningssesjonen.
Frivillige organisasjoner har vært invitert å delta gjennom hele forberedelsesprosessen til UNGASS, både i medlemslandenes møter og gjennom egne prosesser for frivillige organisasjoner. Dette har vært organisert gjennom Vienna NGO Committee on Drugs (VNGOC), som er en permanent paraply knyttet til UNODC i Wien. I tillegg hadde VNGOC opprettet en spesiell Civil Society Task Force (CSTF) for å samle inn og organisere innspill fra frivillige organisasjoner.
I prinsippet har deltakelse i UNGASS-forberedelsene vært åpent for alle frivillige organisasjoner som har ønsket det, men mange har naturlig nok økonomiske og praktiske begrensninger. For å kompensere for dette, har deler av forarbeidet både i frivillig sektor og i hele UNGASS vært gjort gjennom internettløsninger.
Norge har spilt en spesielt aktiv rolle når det gjelder å involvere frivillig sektor i UNGASS. Norge har bidratt økonomisk som et av veldig få land til driften av CSTF og til en serie møter i deres regi, Norge har snakket for sivilsamfunnets rolle i alle sammenhenger, og Norge har gjennomført nasjonale høringsrunder underveis. I tillegg har Norge ved et par anledninger hatt en sivilsamfunnsobservatør i den nasjonale delegasjonen i Wien og New York, slik vi ofte har det i FN-prosesser. Denne plassen ble gitt til Actis, som er det store samarbeidsorganet for frivillige organisasjoner på rusfeltet. Actis har også deltatt i UNGASS-møter i egen kapasitet sammen med RIO og FORUT fra Norge.
UNGASS bekrefter en pågående stille revolusjon i FNs narkotikapolitikk